Derfor er de «Årets Nordmenn»

15.12.2011 16:03 – Av CARIMA TIRILLSDOTTIR HEINESEN carima@nytid.no

Kåring. Det kom i år inn ekstra mange gode forslag fra Ny Tid-leserne. Mange ville si sin mening om hvem som skulle bli «Årets Nordmann 2011», en pris innstiftet i 2007 etter den store «nordmann-debatten» med Språkrådet året før. Det var likevel tre navn som pekte seg ut for juryen:

 

Prableen Kaur (18): AUFs nestleder i Oslo, som 10. april gikk på Arbeiderpartiets landsmøtetalerstole som den første kvinne med religiøst hodeplagg. Hun argumenterte der mot partiledelsens forslag og vedtak om å forby hodeplagg i domstolene. Så overlevde hun angrepet på Utøya. I høst ble hun også valgt inn i Oslo bystyre av hovedstadens borgere, som den yngste noensinne. Og så sto skoleeleven fram som tidligere mobbeoffer. Kaur ble et forbilde.

 

Marcel Gleffe (32): Den tidligere DDR-borgeren og nå Siggerud-bosatte taktekkeren som ferierte med sin mor og far ved Utvika den 22. juli, som hørte skuddene på Utøya, og som med fare for sitt eget liv var den første på pletten med båt for å redde AUF-ere som svømte fra døden og for livet. Gleffe har inntil nå fått fire priser i sitt fødeland, også fra Tysklands president, men ingen pris i det landet han bosatte seg i og der han reddet over 20 unge menneskeliv.

 

Synnøve Kvamme (20): Som de siste seks årene har stått i fremste rekke i en ikkevoldelig mot utbyggingen av såkalte «monstermaster» i Hardanger. Hun har ledet den største sivile ulydighetsaksjonen i Norge siden Alta-Kautokeino-protestene for 30 år siden. I september ble hun dømt i tingretten. Nå klager hun saken inn for Høyesterett.

 

Faksimile: Ny Tid 16.12 cover.

 

Fellestrekkene

 

– Hver for seg har de gjort seg nok til å få prisen helt alene. Samtidig mener vi at deres saker utfyller hverandre, og sammen sier de noe viktig om året 2011. Ved at vi gir disse prisene, håper vi at andre kan følge etter for å prise de mange andre gode kandidatene som også finnes. Både blant de som gjorde en innsats på Utøya og 22. juli, men også hos de andre som bruker sin ytringsfrihet og sitt mot til å tale myndighetene og maktpolitikerne imot, sier Ny Tids ansvarlige redaktør, Dag Herbjørnsrud.

 

Bakgrunnen for den årlige prisutdelingen er at Språkrådet i oktober 2006 skrev til Ny Tid at kun «etniske nordmenn kunne være norske». Det førte til debatt og påfølgende beklagelse.

 

Den første som mottok «Nordmann»-prisen var Mari Kohinoor Nordberg, for sin kamp mot myndighetene etter hendelsene i Sofienbergparken. Daværende Ny Tid-redaktør, Martine Aurdal, ble da drapstruet av høyreekstreme for å ha delt ut prisen til en nordmann med mørk hudfarge. Hvert år siden har den blitt delt ut «for å hedre enkeltpersoner som kjemper for globale verdier og som utvider definisjonen av hva det vil si å være en god nordmann».

 

Felles for årets vinnere er at de alle har utvist et ubestridelig, individuelt mot i sin kamp for noe større enn seg selv. Juryen mener årets tre vinnere, hver på sin måte, utvider definisjonen av hva det vil si å være en god nordmann. ■

 

 

Ga et ansikt

Ved å kjempe for likestilling, antimobbing og frihet til å praktisere sin egen religion, håper AUF-er Prableen Kaur å hjelpe så mange som mulig på veien.

 

AV CARIMA TIRILLSDOTTIR HEINESEN carima@nytid.no

 

Prisvinner. Mest kjent er 18-åringen kanskje for sin deltakelse i debatten om religiøse hodeplagg i norske domstoler. Eller for bloggen sin, etter at hun som Utøya-overlevende skrev et innlegg som rystet hele Norge, rett etter 22. juli.

 

Etter at hun ble valgt inn i Oslo bystyre med rekordhøye 3856 personlige stemmer, sto hun i oktober også fram med historien som mobbeoffer gjennom store deler av barne- og ungdomsskolen. Allerede i 6. klasse, som 12-åring, bestemte hun seg nemlig for å bære turbanen, noe som tradisjonelt sett mest menn gjør innen sikhismen.

 

– For meg er det viktig å vise at man kan lykkes uansett hvilket utgangspunkt man har. Å stå opp for de som mobbes, og vise at man kan komme langt uansett og gjøre hverdagen enklere for de som opplever det samme, veide tyngre enn det å skulle skjule det. Så jeg bestemte meg for å stå fram, forteller Kaur til Ny Tid.

 

Å gi mobbeofre et ansikt ved å fortelle om den vanskelige tiden på Finstad barneskole og Hammer ungdomsskole er bare en del av innsatsen Prableen Kaur har gjort for å fremme menneskeverd og rettferdighet det siste året. Nå er hun av ukemagasinet Ny Tid kåret til Årets Nordmann 2011 for sitt brennende engasjement i arbeidet for å fremme likestilling og rettferdighet. Og for sitt ubestridelige mot når det kommer til å kjempe for det hun tror på.

 

– Jeg føler meg beæret over å ha fått prisen. Det å få anerkjennelse for det jeg jobber for, gir meg virkelig en driv til å fortsette å jobbe for det jeg brenner for. Jeg er veldig takkmenlig og ydmyk, sier Kaur.

 

Likeverd, nestekjærlighet, likestilling og ytringsfrihet er alle prinsipper som ligger til grunn for hva Kaur jobber for. Hun er en av rundt 20 kvinner i Norge som har valgt å bruke sikh-hodeplagget. Dette til tross for at hun allerede var utsatt for mobbing og utfrossing på skolen.

 

– Jeg startet med hodeplagg i 6. klasse, på eget initiativ. Foreldrene mine ville egentlig at jeg skulle vente, men jeg var så sta at de til slutt måtte gi etter. Mobbingen jeg hadde opplevd tidligere ble forsterket da jeg begynte å bruke turban, men for meg var det aldri noe alternativ å la være. Til det betyr turbanen, og det den står for, for mye, forteller Kaur.

 

Det å stoppe Kaur fra å kjempe for det hun tror på, er med andre ord nytteløst, noe hun blant annet beviste på Arbeiderpartiets landsmøte i april 2011. Hun tok til orde mot sitt eget partis forslag om å forby religiøse hodeplagg i domstolene.

 

– Selv om vi i Oslo AUF ble stemt ned på landsmøtet, fikk vi på to uker løftet den fra å være en lokal til å bli en nasjonal sak. Måten meningene mine ble mottatt på, og den respektfulle behandlingen jeg fikk, var en veldig fin opplevelse som motiverte meg til å fortsette kampen. Landsmøtet ble på mange måter et vendepunkt, og en enorm bekreftelse på at det jeg jobber for er riktig, forklarer Kaur.

 

– Hvor går veien videre?

 

– Etter videregående planlegger jeg å studere juss. Ellers ønsker jeg å fortsette med det jeg driver med, jobbe med det som er viktig for meg, og hjelpe de jeg kan på veien, avslutter Kaur. ■

 

Juryens begrunnelse

 

«Vi er alle norske – alle på vår egen måte».

 

Slik avsluttes intervjuet med AUF-eren Prableen Kaur den 9. september, i den tyske avisa Die Presse. Dette er tre dager før den Lørenskog-fødte 18-åringen ble valgt inn i Oslo bystyre som den yngste politiker noensinne. Budskapet til tysk presse sier også noe om den kamp denne skoleeleven selv har ført. Og det helt siden hun som 12-åring begynte å bruke turban – som del av hennes likestillingsorienterte, feministiske selvutvikling.

 

LANDSMØTET: Prableen Kaur på landsmøtet 10. april. Foto: Arbeiderpartiet

 

Den 10. april 2011 gikk hun på talerstolen under Arbeiderpartiets landsmøte, som den første kvinne med religiøst hodeplagg. Som nestleder i Oslo AUF argumenterte hun for hvorfor regjeringspartiet Ap ikke burde gå inn for å forby religiøse hodeplagg i norske domstoler. Hun vil selv studere jus. Men kampen gjaldt noe langt mer enn henne selv.

 

«Jeg håper jeg ikke blir forbudt her, for jeg vil gjerne stå her neste år også,» sa hun til rungende applaus.

 

Men Kaur og AUF tapte voteringen, og hun ble kjent for å ha brutt ut i gråt. På sikt kan hun likevel ha vunnet et viktig slag for at alle i Norge kan sikres rett til å leve som frie nordmenn, med religionsfrihet. Kaur ga partiet og befolkningen mulighet til å se at det norske mangfoldet er langt mer enn bare hijab og hodeplagg. De virkelige slagene vil stå i årene som kommer, etter 22. juli.

 

Kaur har ikke bare gitt en stemme til de som ønsker fritt å kunne velge yrkesretning i Norge. Hun overlevde selv massakren på Utøya. Og hun ga en stemme til AUF-erne ved sin sterke skildring fra drapsøya.

 

I september ble hun valgt inn i Oslo bystyre med nesten 4000 personstemmer. Og i oktober sto hun også frem som mangeårig mobbeoffer, for å gi også dem et ansikt. Hun tok til orde for økt mobbekompetanse og ansvarliggjøring av mobbernes foreldre.

 

Kaur har vist at hun er det dagens Norge kan bli. Hun er symbolet på det nye demokratiet, den nye åpenheten, som kan vokse ut av «den grusomme sommeren» ingen kommer til å glemme. Med sin politiske innsats og sine iboende, grenseløse grunnidealer utfordrer hun fastlåste dogmer om kjønn, religion og identitet. Denne unge kvinnen viser oss kompleksiteten i alle mennesker, og samtidig det vanlige ved den i alle nordmenn.

 

Terroristen på Utøya og i regjeringskvartalet ønsket seg et Norge ingen vil ha. Kaur arbeider for et Norge vi alle kan strebe etter, ved å utfordre makten når det behøves, og hennes individuelle kamp for sentrale enkeltsaker kan være åpenhetens grenseoverskridende vei til et bedre Norge. Derfor kårer Ny Tid Prableen Kaur til «Årets Nordmann 2011». ■

 

 

Handlet, risikerte, reddet

Uten tanke på egen sikkerhet, og mens politiet sto på land, reiste taktekker Marcel Gleffe mot øya alle flyktet fra. I dag kan en rekke AUF-ere takke ham for at de overlevde.

 

AV CARIMA TIRILLSDOTTIR HEINESEN carima@nytid.no

 

Prisvinner. – Jeg tror ikke jeg tenkte noe særlig over hvilken risiko dette kunne ha for meg selv, til tross for at gjerningsmannen skjøt direkte mot båten. Der og da var jeg mest opptatt av å få så mange som mulig ombord i båten, og bevare roen til de panikkslagne barna.

 

Det forteller Marcel Gleffe (32), den norsktalende og tyskfødte taktekkeren som ble kjent etter å ha reddet et 20-tallsbarn og ungdommer på flukt fra Utøya. Han omtales også internasjonalt som den første som startet bergingsaksjonen med båt.

 

Sommerferie med familien var grunnen til at Gleffe oppholdt seg på Utvika Camping den skjebnesvangre dagen. Sammen med foreldrene, tanta og onkelen ankom han Utvika 19. juli. Dette var familiens første tur til Norge, og målet for ferien var nettopp Tyrifjorden, på grunn av fiskemulighetene vannet har å tilby.

 

– Vi satt utenfor campingvognen og drakk kaffe, da en av naboene kom bort til oss og fortalte om eksplosjonen i Oslo. Sjokkert over hendelsen begynte vi å diskutere hva som kunne være årsaken til eksplosjonen. Plutselig hørte vi høye smell fra Utøya. En stund vurderte vi om det kunne være fyrverkeri, forteller Gleffe, som var snar med å kaste seg i båten han hadde leid en dag på overtid.

 

– På avstand kunne jeg se barn som kastet seg i vannet. To jenter stod ved strandkanten på øya, og ropte at noen skjøt. Jeg tok rundt fem turer fram og tilbake, forteller Gleffe.

 

I Tyskland har Gleffe mottatt en rekke utmerkelser for innsatsen. Ny Tids «Årets Nordmann»-pris er den første utmerkelsen han mottar i Norge.

 

– I Tyskland er det nok en bredere tradisjon for å dele ut priser enn det er her i Norge, sier Gleffe.

 

Han vokste opp i en landsby utenfor Rostock, i det gamle Øst-Tyskland (DDR).

 

– Jeg trives veldig god i Norge, og jeg har fått mange gode venner. Etter å ha gått gjennom noen norske språkkurs i Tyskland, flyttet jeg til Trondheim hvor jeg ble boende i noen uker. Siden flyttet jeg til Oslo, og ble ansatt i et bemanningsbyrå. Like etterpå fikk jeg fast jobb og bosatte meg på Siggerud.

 

– Og så det mange nok vil lure på: Etter disse årene i Norge, føler du deg mest tysk eller norsk?

 

– Spiller det egentlig noen rolle? Vi er jo alle mennesker! svarer Gleffe. ■

 

 

Juryens begrunnelse

Det er mange helter fra Utøya, bådelevende og døde. Og det er mange som fortjener priser, samt forhåpentlig mange som vil få heder framover for å ha reddet flyktende AUF-ere: Hege Dalen og Toril Hansen reddet mange, det samme gjorde Kasper Ilaug – for å nevne noen som tok ansvar da det offentlige Norge sviktet.

 

Den som sies å ha kommet igang først med det sivile redningsarbeidet, var taktekkeren Marcel Gleffe (32).Med fare for eget liv la han ut i sin egen båt og plukket opp over 20 svømmende ungdommer, også mens han ble beskutt. Få har reddet flere norske menneskeliv etter andre verdenskrig enn han.

 

UTØYA: Marcel Gleffe ved Utøya Camping rett etter 22. juli. Foto: Privat

 

Gleffe har da også fått priser fra sitt fødeland, Tyskland. Men norsktalende og norskarbeidende Gleffe, som har bodd på Siggerud i Ski kommune siden 2008, er også norsk –i det minste i den forstand grunnlovsfedrene på Eidsvoll mente det i 1814. Den gang fantes det ikke statsborgerskap. Det holdt med at man hadde bodd i landet i tre år og hadde «hjemstavnsrett». Så var man norsk. Og det har Gleffe vist bedre enn de fleste at han er nå.

 

Mens nordmenn flest dro, eller ønsket å dra, til Syden i den regntunge fellesferien i sommer, gjorde Gleffe Norge til også sitt, og sin families, nærmeste ferieland. Han inviterte sin tyskboende foreldre, og tante og onkel, på fisketur ved Tyrifjorden midt i juli. Derfor slo de seg ned på Utvika Camping.

 

Og med fare for sitt eget liv reddet han så norske AUF-ere, Gerhardsens politiske etterkommere, fra den død og totalitære ideologi som terroristen spredte. Gleffe er mer enn en traust nordmann, men også en moderne europeer av det 21. århundre. Han vokste opp i det gamle DDR, i byen Teterow like ved hansastaden Rostock, i en totalitær stat. Men han valgte å flytte fra et fritt og forent Tyskland til Siggerud. Og i sommer risikerte han livet for å sikre demokratikjempende norske ungdommer en framtid og et gjensyn med sine foreldre.

 

Til daglig legger Gleffe tak på de norske hus. Slik er han i 2011 også med på å bygge Det norske hus, foran en vintertid da nordmenn trenger mer ly enn på lenge.

 

Prisverdig er det også at Gleffe den 4. oktober, med sine foreldre, var med på å redde livet til en trafikkskadet tysk kvinne, da de var på vei hjem etter å ha mottatt en høythengende utmerkelse fra Tysklands president i Berlin. Slik fortsetter taktekkeren å leve opp til renommeet som redningsmannen fra Siggerud. Slike arbeidsfolk både vil og må Norge ha. Gode nordmenn gjør også alt for å redde tyskere i nød.

 

Derfor er Marcel Gleffe Årets Nordmann 2011. ■

 

 

Den sivilt ulydige

Bøter på til sammen 35.000 kroner. Trusler om fengselsstraff. Påtvunget DNA-testing. Og nå Høyesterett. Synnøve Kvamme fortsetter kampene mot monstermastene i Hardanger.

 

AV CARIMA TIRILLSDOTTIR HEINESEN carima@nytid.no

 

Prisvinner. – Dette har gått fra å handle om bevaring av de 90 kilometerne med urørt natur som mastene skulle bygges gjennom, til å bli en kamp for demokratiet. Staten har ved flere anledninger skiftet argumentasjon for hvorfor disse mastene skal bygges, og det er helt tydelige at det bak denne utbyggingen ligger en skjult agenda. En slik oppførsel kan ikke forsvares!

 

Det uttaler 20-årige Synnøve Kvamme. Uredd kjemper hun kampen mot utbygging av strømmaster i Hardanger.  Med søksmål av Olje- og energidepartementet som endelig mål, har Kvamme siden 2005 jobbet aktivt mot det hun mener er statens bevisste forsøk på å få det norske folk til å tro at mastene skal bygges for et annet formål enn det som egentlig er tilfelle.

 

I høst er hun i tingretten blitt dømt til å betale bøter på til sammen 35.000 kroner, etter at politiet i sommer måtte bære henne vekk i bunad, for at mastearbeidet skulle få starte. Hun har trussel om fengselsstraff. Men 20-åringen frykter ikke for konsekvensene av aksjonene som hun har drevet siden hun var 14 år gammel. Hun står på at

 

– Jeg kommer ikke la meg skremme fra å kjempe for det jeg tror på. Havner jeg i fengsel, er det samfunnet det er noe galt med. Saken som var oppe i Bergen tingrett 1.oktober i år, anket vi videre til lagmansretten. Der ble den avvist, så nå har de fleste av oss tatt den videre til Høyesterett, forklarer Kvamme, som siden kravet kom, har blitt arrestert ennå en gang.

 

– Jeg fikk et forelegg på 24.000, og jeg ble pålagt å ta en DNA-test, uten å få informasjon om hvorfor på forhånd. Da jeg spurte hvorfor jeg måtte ta den, viste det seg at jeg var mistenkt for å stå bak sabotasje på en av mastene. Men jeg er imot vold, og har aldri tatt ibruk verken dette eller sabotasje i demonstrasjonene mine, forklarer Kvamme.

 

I dag bor Kvamme i Bergen, der hun jobber som assistent på Haukeland sykehus. Høsten 2011 ble hun valgt inn som representant for Venstre, som hun ikke er medlem av, i hjembygda Granvin. Det var som medlem i kommunens ungdomsråd at hun første gang fikk nyss i planene om å bygge mastene.

 

– I starten så vi det som lite sannsynlig at utbyggingen skulle gjennomføres, men bestemte oss likevel for å vise at dette ikke var noe vi godtok, forteller Kvamme.

 

Like etter organiserte hun et fakkeltog i demonstrasjon mot den planlagte utbyggingen. Fakkeltoget trakk til seg en tredjedel av bygdas innbyggere, og sådde kimen til organisasjonen Hardangeraksjonen, som Kvamme i dag er talsperson for.

 

Møter med daværende olje- og energiminister Terje Riis-Johansen førte ikke fram, og da byggingen av mastene fikk endelige vedtak i fjor, har hun tatt i bruk flere virkemidler i kampen mot det hun mener er statens klare overgrep.

 

– Helt siden jeg forstod at vi ikke kom til å bli hørt av staten, har jeg vært klar på at jeg kom til å benytte sivil ulydighet dersom det skulle bli nødvendig. Det er en liten forbrytelse i forhold til det lureriet staten utsetter oss for, forklarer Kvamme.

 

Hun mener den skiftende argumentasjonen for hvorfor mastene skulle bygges, i seg selv er et bevis på at staten har opptrådt uærlig i utbyggingsprosessen. Det er ikke strøm til husholdningene i Bergen, men til oljeplattformene i Nordsjøen som hun mener mastene bygges for. Tiden fram mot sommeren skal gå med på å bygge organisasjonen og mobilisere støtte til saken blant den norske befolkningen.

 

– Noen ser nok dette som en Davids kamp mot Goliat, for staten er en mektig motstander. Selv om vi skulle tape saken, er det viktig å vise de kommende generasjoner hvilke overgrep staten har stått for i denne saken. De skal ikke få det lett. Vi er lurt og manipulert, men noen må sørge for at det får konsekvenser, avslutter Kvamme. ■

 

 

Juryens begrunnelse

 

Lokale miljøsaker, rundt om i de ulike kommuner, er ikke de kampsakene det globale ukemagasinet Ny Tid prioriterer mest. Også riksmedier flest prioriterer den internasjonale klimakampen, og den felles trussel jorda står overfor, ifølge FNs klimapanel. Kommunale miljøsaker angår generelt færre og gir mindre skade.

 

Men takket være den mangeårige kampen til Granvin-oppvokste Synnøve Kvamme, har resten av Norge fått øynene opp for hvilke konfliktlinjer som skjuler seg bak de såkalte «monstermastene» i Hardanger, mellom Simadal og Samnanger. Etter at hun tok opp kampen mot mastene i 2005, som 14-åring, har det gradvis kommet fram at dette ikke bare handler om stygge stolper eller ei, men om hva slags energiforsyning olje-Norge skal ha i framtida, og om hva slags metoder staten da skal ta i bruk

 

Kvamme har som talsperson av Hardangeraksjonen vært med på å få fram at denne saken også kan handle om strømleveranser til oljeplattformer til Nordsjøen. Og om Norges energiforsyning til resten av Europa. Slik har hun fått fram at den lokale miljøkampen også er en viktig del av den globale klimakampen. Dette startet muligens lokalt, men kampen har engasjert nasjonalt, og det handler også om klimatrusselen globalt.

 

Kvamme har levert tusenvis av underskrifter til statsministeren. Kvamme fikk presset selv en flertallsregjering, og påstått maktarrogante myndigheter, til å måtte gå gjennom saken på nytt. Hun har fått et helt land til å engasjere seg for eller imot master. Hun har vært med på å skape den største oppmerksomheten rundt et naturinngrep i Norge siden Alta-vassdraget ble lagt i rør for 30 år siden.

 

Tankene går også til den klassiske Mardøla-aksjonen, med ikkevoldsforkjemper og filosof Arne Næss. Den 7. juli i år nektet Kvamme å fjerne seg fra containere på anleggsområdet i Klyve, da hun mener å påvise at myndighetene har feilinformert befolkningen ved å si at dette handler om strøm til husholdninger i Bergen. Argumentet er at vedtaket er fattet på feil grunnlag, og at aksjonistene da hindrer ulovlig aktivitet. Ikledd sin hardangerbunad ble hun båret vekk fra området av flere politimenn. Bildet er symbolsk. Og årets aksjon plasserer henne også inn i den sivile ulydighetstradisjonen fra Mahatma Gandhi og hans kamp mot sine myndigheter. Dette handler om hva slags lokaldemokrati og demokratisk prosess Norge skal ha i årene som kommer.

 

Den 6. september måtte hun møte i Bergen tingrett, da hun nektet å akseptere politiets forelegg. Hun ble dømt. Lagmannsretten nektet å behandle saken. Nå prøver hun Høyesterett.

 

«Jeg kommer ikke til å betale boten og går heller i fengsel,» sa Kvamme. Hun har lovet å fortsette å bruke ikkevoldelige metoder mot det hun opplever er statlige overgrep. Både engasjementet, prinsippet og metoden kan være en inspirasjon for nordmenn flest i årene som kommer.

 

Derfor er Synnøve Kvamme Årets Nordmann 2011. ■

 

Dette er innledningen til hovedsaken i ukemagasinet Ny Tids utgave 46. november 16.12. 2011. Les mer i ukas utgave, i salgs i butikker over hele landet. Få tilsendt utgaven gratis ved å abonnere (abo@nytid.no), eller klikk her.