Timeglasset har ennå ikke rent ut for president Slobodan Milosevic. Nå blir det snudd igjen, kanskje for siste gang før NATO handler. Den såkalte Rambouillet-prosessen er ved veis ende. De nærmeste døgnene vil ikke bli brukt til forhandlinger, men til press, lokking, trusler og jakt på løsninger hvor ingen taper for mye ansikt. Det skal ikke bli lett.
Kosovoalbanerne bøyde seg til slutt for et massivt press fra USA og skrev under på en selvstyreordning for Kosovo i en av de underligste undertegnelsesseremonier i det moderne diplomatiets historie. Serberne har rett i at det ikke var noen avtale som ble undertegnet, til det trengs to parter.
I stedet var det en politisk symbolhandling, som gjorde det mulig for James Rubin, pressetalsmannen til utenriksminister Madeleine Albright, å erklære for all verden at kosovoalbanerne ønsker fred, forsoning og samarbeid - serberne ikke.
Når det ikke var mulig å få partene til å enes, var det den nest beste løsningen for Washington at ansvaret ble klart og entydig hengt på den serbiske siden. På den måten representerte avslutningen på Paris-møtet også første ledd i neste etappe, den mentale og politiske forberedelsen til et mulig bombeangrep mot Serbia.
Dermed er det også slutt på den fasen da Kontaktgruppen for det tidligere Jugoslavia står i spissen for det internasjonale samfunns bestrebelser for å løse Kosovo-konflikten. Dette ble mer enn tydelig demonstrert i Paris torsdag kveld, da Russlands megler Boris Majorskij nektet å stå sammen med sine meglerkolleger fra USA og EU da albanerne undertegnet Kosovo-dokumentet. - Det trengs to til tango, sa Majorskij. Denne single-dansen ville han ikke delta i.
Uenigheten innad i Kontaktgruppen er et av de beste kortene Milosevic har. Russlands statsminister Jevgenij Primakov skal etter planen til Washington neste uke - et upassende tidspunkt for å bombe Serbia. Heller ikke NATO står samlet, og selv Washington sliter med en motvillig kongress. Alt dette gir Milosevic mer is i maven.
Likevel driver situasjonen nå mot konfrontasjon mellom Beograd og NATO, mest fordi diplomatiets muligheter synes uttømt.
Det er flere grunner til at Milosevic nok en gang tar denne belastningen. Vesten glemmer lett at Milosevic først og fremst forholder seg til situasjonen internt i Serbia, til tross for ambisjonen om å være garantist for stabilitet på Balkan.
I dette perspektivet er det tvilsomt om han kan gi Kosovo så utstrakt selvstyre som Rambouillet-dokumentet tar til orde for, og dessuten tillate 28 000 utenlandske soldater på det som fortsatt vil være jugoslavisk territorium. Regimet har i årevis spilt ut de stolte, historiske mytene om Kosovo som ledd i den nasjonale mobilisering. Milosevic er berømt for sine kuvendinger, men å gi grønt lys for NATO i Kosovo sitter uvanlig langt inne.
Og hvis Milosevic kan si ja - kan han gjøre det ved et forhandlingsbord? Et av paradoksene i dagens situasjon er at Milosevic kan ha bruk for litt bombing, først da er han presset hardt nok til å gå med på en løsning. At Beograd må bøye av for et militært overlegent og krigersk NATO, vil selv den mest innbitte serbiske nasjonalist måtte godta. Da snus perspektivet, å oppgi Kosovo blir det samme som å redde Serbia.
Men enhver tanke på normalisering mellom Serbia og Vesten kan man glemme hvis det kommer så langt, og hvordan situasjonen innad i Kosovo vil bli, er det heller ikke lystelig å tenke på. Det er også uvisst hva Milosevic faktisk vil si ja til hvis han bombes til forhandlingsbordet. Beograd-regimet er det mest autoritære i dagens Europa, og ingen, heller ikke Milosevic selv, vet hvor trygt han sitter. Med tanke på neste krise, er det ytterst ubehagelig å ha NATO sittende i Kosovo - fire timers biltur fra Serbias hovedstad.
