Lydopptak fra Rudolf Nilsen-kveld

Her finner du lydopptakene fra vårt arrangement 29. mars, En liten enkel sang: Rudolf Nilsens diktning. Der holdt Knut Kjellstadli, historieprofessor ved UiO, foredrag om Rudolf Nilsens Oslo, og Jon Arne Corell som bidro på den legendariske Rudolf Nilsen-plata ”På stengrunn” fra 1973, spilte konsert. Opptakene er postet med tillatelse fra dem begge.

Last ned hele opptaket i en zip-fil

Historien bak kvinnekampdagen

Clara Zetkin
Clara Zetkin tok initiativ til en internasjonal kvinnekampdag.

De fleste i Norge er kjent med at 8. mars er den internasjonale kvinnekampdagen. Selv om mediene ofte prøver å avpolitisere dagen ved å omtale den som ”kvinnedagen”, vet de fleste at 8. mars er en dag som brukes over hele verden til å sette fokus på de politiske og kulturelle kampene som stadig kjempes for kjønnslig likestilling og frigjøring.

Men hvor mange kjenner egentlig til kvinnekampdagens historiske og politiske røtter? Hvor mange vet at dagen ble erklært og organisert av sosialistiske kvinner og at den opprinnelig skulle sette fokus på forbedring av arbeiderkvinnenes vilkår? Eller at datoen ble etablert på grunn av protester mot krig?

Fokus på arbeiderkvinnenes vilkår
Det var sosialistiske arbeiderkvinner i Europa og USA som tok initiativ til kvinnekampdagen i starten av forrige århundre, fordi de mente at kvinnelige arbeidere hadde spesielle vilkår som gjorde det nødvendig å sette særlig fokus på deres behov og kamper i arbeiderbevegelsen. Derfor mente de også at det var nødvendig at kvinner organiserte seg selvstendig i en internasjonal sosialistisk kvinneorganisasjon.

Det var blant annet disse argumentene som ble fremsatt da arbeiderpartienes internasjonale organisasjon (”Den andre internasjonalen”) holdt konferanse i Stuttgart i Tyskland i 1907. Sammen med denne konferansen ble det også avholdt ”Den første internasjonale konferanse for arbeiderkvinner”, på initiativ fra den tyske sosialisten Clara Zetkin.

Målet med kvinnekonferansen var å få skapt en felles organisasjon for sosialistiske kvinner i verden, slik at de kunne stå sterkere i kampen for forbedring av arbeiderkvinnenes vilkår både nasjonalt og internasjonalt. Konferansens hovedtemaer var:

  • Beretninger om arbeiderkvinnenes forhold og organisasjoner i de enkelte land
  • Oppbygning av en internasjonal organisasjon av sosialistiske kvinner
  • Kampen for stemmerett

Samtidig hadde arbeiderkvinnene i USA begynt å organisere seg. Spesielt kvinnelige innvandrere arbeidet ofte under elendige og livsfarlige vilkår i såkalte ”sweatshops”. I 1908 gikk 15.000 kvinner i protesttog i New York for kortere arbeidstid, høyere lønn og stemmerett for kvinner. Året etter erklærte sosialistpartiet en nasjonal kvinnekampdag i slutten av februar.

Kvinnekampdagen erklæres
I 1910 ble Den andre internasjonale konferanse for arbeiderkvinner avholdt i København (i det nå revne ”Ungdomshuset”, som den gang het Folkets Hus). Etter inspirasjon fra USA ble det erklært at man skulle organisere en internasjonal kvinnekampdag. Konferansen erklærte blant annet:

”I overensstemmelse med proletariatets klassebevisste politiske og faglige organisasjoner foranstalter de sosialistiske kvinner i hvert land en kvinnedag, som først og fremst skal tjene til agitasjon for kvinnenes stemmerett. Dette kravet må belyses ut fra sosialistiske synspunkter og i dets sammenheng med hele kvinnespørsmålet. Kvinnedagen må gis internasjonal karakter og forberedes ordentlig.”

På konferansen diskuterte kvinner fra forskjellige land de forholdene som ville forbedre arbeiderkvinners tilværelse, til nytte for alle arbeidere. Utover stemmeretten, dreide det seg om ting som ”samfunnets omsorg for den arbeidende kvinnen under graviditeten”; barselspermisjon og dagpenger, likestilling av ugifte mødre, barneomsorg, samt ordentlige arbeidstider, slik at det ble mulig både å arbeide og å ha en familie.

Man ble ikke enige om en dato, så de neste årene ble kvinnekampdagen avholdt på forskjellige datoer i forskjellige land rundt om i verden – men alltid rundt februar/mars.

”Brød og fred”
Datoen, den 8. mars, ble først etablert internasjonalt ved utbruddet av 1. verdenskrig. De russiske kvinnene hadde tradisjonelt demonstrert på den siste søndagen i februar, og i 1913 bestemte de at demonstrasjonen skulle sette fokus på arbeiderkvinnenes motstand mot krig. Andre kvinner i Europa valgte å protestere mot krigen på samme dag for å vise internasjonal solidaritet i en tid med krig og nasjonalisme.

Dette ble en tradisjon under krigen, og i 1917 gikk ikke bare de russiske kvinnene i demonstrasjon – de erklærte streiker for ”brød og fred”. Kvinnenes streiker var en medvirkende faktor til at tsar-regimet ble veltet få dager senere. Kvinnestreiken ble startet den 23. februar 1917, etter den gregorianske kalender, som ble brukt i Russland på den tiden. I den julianske kalenderen, som ble brukt i Vest-Europa, var datoen 8. mars.

Siden da har den 8. mars vært datoen for kvinnenes internasjonale kampdag. Det er altså en dag som har sine historiske og politiske røtter forankret i den sosialistiske arbeiderbevegelsen, og dens formål har alltid vært å skape økt internasjonal solidaritet på tvers av kjønns- og landegrenser.

Kampen fortsetter!
En del av de opprinnelige kravene er blitt innfridd her i Skandinavia, selv om de alltid er under press, men det er fremdeles mye å kjempe for både her og internasjonalt: Ordentlige og trygge arbeidsforhold, rett og mulighet til å få barn uten å bli straffet økonomisk, politisk og kulturell likeverd mellom kjønnene, samt internasjonal solidaritet mot krig, rasisme og andre former for splittelse som svekker solidariteten mellom kvinner og mellom arbeidere.

God 8. mars!

Uten hindringer 2012

Uten hindringer 2012
Uten hindringer 2012 - kjønnsstruktur og motkultur

Lørdag 10. mars arrangeres Uten hindringer, Motmakts årlige seminar der vi tar for oss temaer knyttet til likestilling og antisexisme. I år spør vi: Kan subkulturer bidra til likestilling, eller er de bare mindre speilbilder på et patriarkalsk, heteronormativt samfunn?

For å svare på disse spørsmålene har vi invitert representanter fra forskjellige subkulturer som skal snakke om forholdet mellom kjønnene i deres respektive felt. Etter paneldiskusjonen vil det bli enkel servering (vegansk suppe med brød), før vi viser en aktuell film.

Program:
14.00-14.30: Foredrag: Kjønnsstrukturer i motkulturer
14.30-16.00: Paneldiskusjon: Kan subkulturer bidra til likestilling?
16.00-16.30: Matpause med servering av vegansk suppe
16.30-17:15: Filmvisning: Don't need you - a herstory of riot grrrl

Panelet:
Liv Santos Holm: Reggae/DJ-ing
Tor Erik Sollid Kaluza (aka. Erik Anarchy): Hardcore og punk
Hanna Petrine Munkeby: Breaking/Breakdance
Kim Keyser: Rap og hip hop
Lena Ask: Burlesk
Ida Irene Bergstrøm, styreleder i FETT, er panelmoderator.

Sted: Kjelleren, Litteraturhuset (Wergelandsveien 29, Oslo)
Tid: 14:00 - 18:00
Pris: Gratis!

Facebook-event finner du her.

Uten hindringer inngår i programmet til den feministiske festivalen Ladyfest, som er vel verdt å sjekke ut!

Aktiviteter våren 2012

Motmakt legger en relativt rolig vinter bak seg, og presenterer herved vår vårkalender for 2012. På programmet står alt fra den årlige likestillingskonferansen Uten hindringer, til visesang og antirasisme.

I år har vi valgt å holde færre, men større arrangementer enn tidligere. Vi tror det skal være noe for enhver smak her, og hvert arrangement er en god mulighet til å bli kjent med Motmakt og vår politikk.

Vi håper å se deg på arrangementene våre!

Klikk på bildet for å komme til kalenderen.

Ettersom ikke alt innhold var fastsatt da kalenderen gikk i trykken, vil vi oppdatere her så snart mer informasjon om de ulike programmene er tilgjengelig.
Følg oss gjerne på Facebook og Twitter!

Demokrati eller parlament?

Demokrati eller parlament?

Har du tenkt over hvor stor påvirkningskraft du egentlig har i samfunnet? Demokrati ses på som en sentral norsk verdi, men kommer demokratiet virkelig til uttrykk gjennom valgsystemet vårt?

Motmakt jobber for radikal systemendring, men deltar ikke i parlamentarisk arbeid. Det er fordi vi ser forskjell på såkalt representativt demokrati og direkte demokrati. Representativt demokrati, for eksempel det parlamentariske systemet i Norge, har en del udemokratiske kjennetegn.

Sjeldne valg
Spør du en politiker, vil han måtte si seg enig i at politikk er noe som skjer hver dag. Likevel har vi som borgere kun mulighet til å påvirke annethvert år. Slik det politiske systemet fungerer i dag, går du til urnene og stemmer på representanter basert på hvilke posisjoner de gir seg ut for å stå for, og hvilke tiltak de lover å implementere.

I tiden mellom valgene er du som borger satt i en posisjon der du må reagere dersom (den kyniske ville si når) myndighetene bryter løfter eller går inn for en politikk utenom det politiske programmet. I Motmakt mener vi at et reelt folkestyre vil måtte innebære at folket kan initiere de politiske og økonomiske endringene de selv ønsker - Ikke at de blir satt i en posisjon hvor de må reagere på politikernes beslutninger.

Store mandater
Ikke bare er det langt mellom gangene folket får påvirke, men mandatene de angivelig folkevalgte fyller er store og uoversiktlige. De er ikke satt til å gjøre en spesifikk oppgave som det er lett å se om de mestrer, feiler på eller misbruker, men de er satt til å forvalte et helt felt.
Eksempelvis som utenriksminister, fiskeriminister, miljøvernminister og så videre. De administrerer veldig mange oppgaver, men selve arbeidet gjennomføres ofte av et departement eller offentlig organ, uten at man kan slå fast at driften uten videre påvirkes enormt av de skiftende ministrene. Med disse store mandatene, blir det ikke vanskelig å få overblikk og danne seg en mening om ministerens innsats?

Profesjonalisert politikk
Med tanke på hvor vanskelig det er å sette seg inn i jobben ministrene gjør, er det mange som ser på politikere som profesjonelle statsmenn som er ”kvalifiserte” til å forvalte samfunnet. Dette er en veldig kuet mening. Det som er viktig å huske på er at denne tanken går midt imot hele ideen om folkestyre. Dersom politikk skal være en profesjon man kan kvalifiseres til eller ikke, blir ikke demokratiet nødvendig. Da kan jo de best kvalifiserte bare styre, og vi andre underkaste oss.

Privilegier og klasse
Men det er ikke bare på denne måten den politiske klassen stiller seg over folk flest. I tråd med tanken om politikk som en profesjon følger det også med store privilegier til disse mandatene. Statsråder tjener godt over en million i året, og har en rekke andre frynsegoder som for eksempel diettpenger, gratis innenlandsreiser, losji i bolig (når de bor mer enn fire mil unna Stortinget), 18 ukers ferie, med mer. Tanken er at privilegier vil skaffe til veie de best kvalifiserte søkerne til politikken. Vi mener at kvalifikasjonen til en som søker å jobbe i folkets tjeneste er direkte disproporsjonal med hvor mye lønn de krever, og at mandater bør fylles av folk med ønske om å bidra til sitt ansvarsområde.

Når en politiker lever med samme materielle velstand som topper i næringslivet, følger det at interessene til dels også kommer til å sammenfalle, og det viser seg tilknytningen mellom politikken og næringslivet er stor. Næringslivstopper går inn i politikken og politikere går inn i private styrerom.[1]

Politiske spørsmål i kapitalens vold
Når du stemmer påvirker du, om enn ganske marginalt, hvor mye statlige midler som skal brukes til forskjellige formål, hvilke tiltak som skal settes i gang for å løse diverse samfunnsproblemer, og hvordan staten Norge skal representeres rundt om i verden.

Det du ikke har noen muligheter for å bestemme, er hvordan produksjonen skal styres. Hva skal lages, hvor mye, til hvilken pris, under hvilke forhold? Dette er avgjørelser som i stor grad påvirker din arbeidshverdag, men hvor du ikke har noe du skulle sagt. Norske selskaper representerer også Norge i utlandet, uten alltid å vise ”oss” fra vår beste side. Motmakt mener disse spørsmålene, ofte kalt ”økonomiske spørsmål”, i høyeste grad er politiske samfunnsspørsmål som burde være underlagt demokratisk kontroll. Vi mener derfor at det ikke holder bare å gjøre de politiske institusjonene som finnes mer demokratiske, men at både forvaltningen av vår felles hverdag og nærmiljø og produksjonen må omorganiseres fra bunnen av.

Felles for disse udemokratiske kjennetegnene er at de er systemiske. Det vil si at de ikke er enkeltforekommende utfordringer vi kan overse, men en tilstand som ikke vil bedres før det foretas dyptgående, grunnleggende endringer. Vi kan se sammenhengen mellom disse udemokratiske kjennetegnene og konkrete politiske avgjørelser. I Hellas finner vi et ekstremt eksempel: En folkeavstemning om budsjettkutt ble nektet folket av teknokrater i EU.

Datalagringsdirektivet og våpensalg
Datalagringsdirektivet ble vedtatt ved at Arbeiderpartiet og Høyre hadde flertall i stortinget. Samtlige ungdomspartier, Datatilsynet, pressen og en rekke interesseorganisasjoner gikk imot uten hell. På Facebook finnes det en gruppe som heter ”Vi som krever folkeavstemning om Datalagringsdirektivet”, på profilbildet finner vi ”Stopp datalagringsdirektivet”-logoen.[2] Vi kan bare anta at dette betyr at gruppen har kommet til samme konklusjon som oss: At dersom folket fikk bestemme, ville direktivet blitt møtt med veto.

Gapet mellom folkeviljen og utført politikk gjelder mange andre politiske avgjørelser også.

Det er liten grunn til å tro at det er mye folkelig iver over våpensalg til Saudi-Arabia, Kuwait, Egypt, Bahrain, Libya, De forente arabiske emirater, Qatar og Jordan. Det at staten Norge skal gjøre seg medskyldige i mord på demokratiforkjempere har vi fortsatt til gode å se i en valgkampsbrosjyre, men det har likevel vært praksis i flere år.[3,4,5]

Det viktigste her er ikke at man er imot datalagringsdirektivet, eller våpensalg, men at man er imot at vi har institusjoner som i det hele tatt gjør det mulig å treffe slike avgjørelser over hodene på folket. Man må stille spørsmål om hvorfor det er sånn og om den politiske prosessen kan være organisert annerledes.

Direktedemokrati, det eneste demokrati
Frihetlige sosialister søker etter og jobber for å skape institusjoner som både er effektive og frie. Der det er mulig, noe det vanligvis er, mener vi at slike institusjoner bør kjennetegnes av at man stemmer direkte: på saker; fremfor indirekte: på representanter som skal stemme på saker for en. Vi mener at mandatene skal være snevre og oversiktlige, og at individer skal ha demokratisk kontroll over alle avgjørelser som påvirker dem selv, økonomiske så vel som politiske.

Dette krever en radikal forandring i det politiske og økonomiske systemet. Vi mener en slik forandring ikke kan oppnås ved selv å bli del av det udemokratiske systemet, men ved å skapes utenfor av folket selv, på deres arbeidsplasser og i deres nabolag. Man har lite å lære om demokrati fra de som styrer Norge i dag.

[1] http://marxisme.no/index.php/2011/nr-2-2011/644-bjornar-moxnes.
[2] http://www.facebook.com/pages/Vi-som-krever-folkeavstemning-om-Datalagri...
[3] http://fredslaget.no/publikasjoner/rapporter/2904-statlig-tilretteleggin...
[4] http://www.framtiden.no/201109265277/aktuelt/bedrifters-samfunnsansvar/s...
[5] http://www.framtiden.no/view-document/487-norsk-eksport-av-krigsmateriel...

Pages

Subscribe to Motmakt RSS
2011 Motmakt. Drupal theme by Kiwi Themes.