Nyeste anmeldelser på groove.no:
Impossible Mission Force er en gruppe meget uoffisielle agenter underlagt CIA. De får oppdragene ingen kan eller vil løse, og hvis det går galt, vil USA nekte ethvert kjennskap til dem og handlingene deres. Derfor blir den dyktige agenten Ethan Hunt (Tom Cruise) svært ensom når praktisk talt hele teamet hans utryddes under en aksjon som går forferdelig galt. Han får vite at hele operasjonen var en muldvarpjakt, og som eneste overlevende må han nødvendigvis være muldvarpen. Ethan må derfor selv avsløre en mektig våpenselger, overbevise sine sjefer i CIA og ikke minst finne muldvarpen.
Mens MI:2 var en formidabel action-film, har jeg alltid foretrukket denne første av Mission Impossible-filmene. Dels fordi intrigen er så fascinerende. Hva gjør egentlig hemmelige agenter når den kalde krigen er over, hva skal til for å motivere dem videre og hva skjer med moralen deres når fienden de har lært å bekjempe er forsvunnet? Det er et raffinert utgangspunkt for en thriller, og denne gangen blir idéen med å bruke en gammel TV-serie som grunnlag inspirert og gir uventet dybde.
Filmens stemning er for det meste kjølig, det er en flott skildring av en mann presset til det ytterste, men som likevel bærer sin selvsikkerhet og ferdigheter som en rustning. Ethan Hunt er iskald i denne filmen, en agent som er i stand til å drepe uten kvaler. Når han holder igjen, er det bare fordi det tjener ham selv og oppdraget han har pålagt seg. Cruise vendte til en viss grad tilbake til denne figuren som leiemorderen i Collateral – men ikke i den neste MI-filmen, der han har så mye følelser at det er rent for meget.
Dels liker jeg måten Brian DePalma har laget action-sekvensene. Det klassiske innbruddet i CIA’s supercomputer der Cruise heises ned i en sele er parodiert mange ganger. Likevel sørger fremragende fotgrafering, flotte kulisser, smarte og kvikke klipp og Tom Cruise’ imponerende fysikk for at det fortsatt er spennende og severdig. Første gangen ante det meg hvordan det måtte gå, senere visste jeg jo hvordan det gikk – men jeg holder fortsatt pusten.
Den klimatiske kampen på toget er littegrann skjemmet av utdaterte bluescreen-effekter, men fokuseringen på de store fysiske kreftene med togets fart og det uhyggelige vindpresset, gjør at også denne scenen mer enn holder mål ti år etter.
DePalma har aldri vært god på komedie, og her har han et manus som ikke krever det av ham heller. Hovedstemningen i filmen er melankolsk og litt nostalgisk, med regntunge gater i Praha eller London. Det finnes dog enkelte tilløp til humor, særlig fra Ethans to hjelpere (en ultra-cool Ving Rhames og en truende, noe klønete Jean Reno) og den ekstremt sofistikerte internasjonale våpenselgeren og fikseren Max (Vannessa Redgrave morer seg kongelig i denne rollen og det var en fin twist å bruke en kvinne som ”the token British badguy”).
Mens jeg er inne på skuespillere, må også Jon Voight nevnes. Han spilte aldri i TV-serien, men som type og i alder er han perfekt som den trette IMF-lederen. Voight kan man alltid stole på, han leverer solid vare i alt han stiller opp i. Bruken av Emilio Estevez er tilnærmet genial, og Cruise selv er som nevnt perfekt.
Det er lite som trekker ned her. Alle high-tech-filmer lider litt når de kommer opp mot tiårsmerket, og det er unektelig litt komisk med de klumpete mobiltelefonene og de mildest talt underlige internettsøkene. Det var ganske nytt dengang og Google glimrer med sitt fravær. Men dette er jo ikke filmens feil, det hele foregår jo vitterlig i 1996 eller der omkring. Som sagt er det også et par action-effekter som ser kunstige ut, men ikke kunstige nok til å ødelegge spenningen. En og annen agent-replikk virker noe forslitt og banal, men jeg lurer på om det ikke er meningen, en del av nostalgien.
Selv om MI:3 sikkert kommer til å inneholde masse heftig kung fu, imponerende eksplosjoner og akrobatisk skyting med to automatvåpner samtidig, tror jeg at jeg vil anbefale denne også som en ren motgift. For det var en gang da Mission Impossible viste tegn til intelligens og refleksjon.
Teknisk
Denne Special Collectors Edition-versjonen skulle liksom ha en helt ny digital overføring, anamorf widescreeen og hele pakken. For å si det kort, jeg ble alt annet enn imponert. Bildene var noen ganger grumsete, og til og med var det tendenser til slep. Ikke akkurat kvaliteten som best får frem DePalmas høyteknologiske spenning og flotte, rene bilder.
Men hør på dette: For å finne ut om dette i det minste var en forbedring fra den gamle, trykket jeg på eject under rulletekstene. Etter noen minutter med Mission Impossible-aktig klatring i bokhyllene, fant jeg min gamle bare-bones-utgave, og så at den hadde de samme spesifikasjonene (2:35:1 anamorf og Dolby Digital 5.1). Jeg stakk den i spilleren og… den startet på rulletekstene, der jeg stoppet den forrige. Spilleren min så bokstavelig talt ikke forskjell på de to diskene i det hele tatt. Kort sagt; det er presis samme filmen som sist. Skuffet, meget skuffet. Det står klart og tydelig på disken at den er kopisikret. Synd de ikke sikret den mot Paramount selv, mens de var i gang.
Lyden er jo nødvendigvis også den samme, men den er slett ikke så dum, i finfin Dolby Digital 5.1. Klar og fin tale, detaljrikt lydbilde og musikken svulmer og dundrer, med herlige rystelser som sendte fjernstyreren min fra armlenet og ned i gulvet. Litt synd at de har spart bakhøyttalerne til den siste store action-sekvensen, men da slår de inn så det holder.
For å lete etter mening med denne SCE-versjonen, må man altså til ekstrastoffet. Dette er samlet på disk 2, naturligvis, siden disk 1 er identitisk med forrige versjon. DePalma er visstnok ikke noe glad i å lage kommentarspor heller, og han har ikke vært veldig tilgjengelig for nye intervjuer heller. Derfor består ekstrastoffet for det meste av features av høyst varierende interesse og kvalitet. Tom Cruise’s takketaler for Kubrick-prisen og MTV-awards. Et klipp-potpurri av Cruise’ karriere. Noen svært korte tekniske features. Agent-dossierer. De fleste er korte, og blir sjelden kjedelige, men noe videre spennende er det heller ikke.
Konklusjonen må bli at selv om dette er en pent innpakket og fristende pakke, trenger du ikke å kjøpe denne hvis du har den forrige versjonen. Hvis du derimot ikke har Mission Impossible, er det bare å kjøpe.
blog comments powered by Disqus
Nyeste anmeldelser på groove.no: