BIOGRAFI

Anders Heger

«Egner. En norsk 
dannelseshistorie»

Cappelen Damm

I en nøktern og lettflytende stil bretter 
forfatteren ut en både nær og likevel overraskende fjern norsk historie. Det kan sies at norske barn er blitt hjernevasket med politimester Bastian og tre røvere som alltid «tar så lite de kan», men det er også noe besnærende optimistisk og insisterende humanistisk over Thorbjørn Egner og hans kunstneriske avtrykk i norsk historie. Og dette avtrykket er det Anders Heger forklarer og undersøker på drøye 500 sider. Han har kunnet lene seg til et stort materiale og til en velvillig familie Egner, til sine solide historiske kunnskaper og sin egen innsikt i norsk forlagsverden.

Dette er ikke en tradisjonell biografi der mennesket Thorbjørn Egner står i sentrum. Som forfatteren påpeker i bokas forord: «Dette er en bok om forholdet mellom en kunstner, hans land og hans tid.» Altså ikke noe nærgående portrett, men gjennom beretningen om familie, oppvekstvilkår, utdannelse og en livsgjerning som var ubegripelig mangfoldig og allestedsnærværende, får man likevel et bilde av et menneske med en original begavelse, en sterk selvtillit og en monumental vilje. Dette er ikke en servil beretning om geniet Thorbjørn Egner. Mer enn en gang gjennom den lange beretningen om Egners mangslungne virke skinner det klart gjennom at denne mannen hadde klare oppfatninger av hva han ville og hvor han ville. Og han lot seg ikke rokke. Heller ikke alltid av en mann som den mektige forleggeren Henrik Groth. Samarbeidet mellom disse to så forskjellige mennene strakte seg over noen tiår, takket være Egners langvarige og intense arbeid med lesebøkene for norsk skole.

Det kan være grunn til å gjengi det telegrammet som Thorbjørn Egner mottok på sin 70-årsdag, fra nettopp Henrik Groth:

«Ingenting var morsommere i mitt liv som forlegger enn å være vitne til din geniale innsats stop men du var en ordentlig stabeis stop Henrik Groth». Halldis Moren Vesaas hadde også det privilegium å samarbeide med Thorbjørn Egner i de mange årene det tok å gjøre ferdig de 16 lesebøkene, og det hendte hun sa til ham: Det er ikke en medarbeider du vil ha, du vil ha en slave!

Slike små drypp gjennom boka terger naturligvis nysgjerrigheten på en mann som gjennom radioens mange barnetimesendinger først og fremst var kjent for sin lune, varme stemme. Og ellers for sitt litt blyge smil.

Men altså en mann som kjente sin verdi og sitt helt enestående talent.

Anders Hegers fortelling er kronologisk lagt opp, klokelig nok. Særlig den første delen av boka som tar for seg Thorbjørns Egners barndom på Kampen, på beste østkant, er en besnærende fortelling om en talentfull guttunge som sugde til seg opplevelser og bilder og erfaringer fra en tid da det fortsatt gikk hester i gatene, da det fantes omvandrende gatesangere og der det yngste barnet til kjøpmann Egner kunne dra rundt i byen som visergutt. Thorbjørn Egner var ikke noe skolelys, og han tok aldri artium. Men Anders Heger forteller om inspirerende lærere som likevel må ha gitt den unge Thorbjørn mye ballast og inspirasjon med på veien. For han tvilte ikke på sitt talent. Allerede som 23-åring hadde han lagt seg til tversoversløyfe og stor kunstnerisk hårmanke!

Det er nesten med forbløffelse man leser om Thorbjørn Egners frimodige tro på sitt eget talent og hva han kunne bidra med. Han satte ikke sitt lys under en skjeppe. Og da hørespillet om «Karius og Baktus» for første gang fløt ut av radioen, en gang i 1946, var det klart at noe helt enestående hadde skjedd i norsk barnekultur. Plutselig var Thorbjørn Egner berømt over hele landet. Og det bare forsterket seg etter hvert som stadig nye arbeider fløt fra tegne- og skrivebordet hans. I en periode får man inntrykk av at Thorbjørn Egner må ha hatt en finger med i det meste som angikk norsk barndom, enten det gjaldt viser, bøker, skolebøker, hørespill eller teater. Han rakk da også i løpet av livet å skrive 43 bøker, han sto for sju gjendiktninger, 24 skolebøker, tre skuespill og et utall barnetimer og noen fjernsynsforestillinger. Med tida ble han også oversatt til 25 språk.

Boka er blitt en lettflytende og spennende fortelling om en kunstners dannelsesreise og om denne ene kunstnerens nesten ubegripelig sterke innflytelse på norsk barndom. Anders Heger gjør den altså litt mer begripelig, men han åpner også opp for en trang til en biografi som kan gi et tettere og mer nærgående portrett av mennesket og kunstneren Thorbjørn Egner.

kultur@dagsavisen.no