Vi varmer opp til fredagens VM-kvalifiseringskamp mellom Tyskland og Østerrike ved å se på tyskernes flotte utvikling i nyere tid.

Året er 2000. Det er fotball-EM i Belgia og Nederland. Det er Portugal mot Tyskland. Det ene laget vil bli stående igjen med en kvartfinalebillett i hånda. Det andre vil bli sendt hjem i stor skam.

20. juni 2000 er på mange måter en mørk dag i tysk fotballhistorie. 3-0 tapet for Portugal markerte slutten på et katastrofalt EM-sluttspill for det tyske landslaget. Men 20. juni er således en av tysk fotballhistories viktigste dager. Det var dagen da Tyskland forstod at drastiske endringer måtte foretas skulle fotballen i landet igjen blomstre.

Vi hopper ti år frem i tid. 3. juli 2010. Det er VM i Sør-Afrika. Etter å ha ydmyket England i åttendedelsfinalen ble Argentina, en av de største forhåndsfavorittene, feid av banen med sifrene 4-0. Verden kunne knapt tro det de var vitne til. Det var en prestasjon i ypperste verdensklasse hvor Tyskland levnet argentinerne få sjanser. Anført av en glitrende Mesut Özil var Messi og Co. sjanseløse mot tyskernes hurtige angrepsfotball.

Knappe tre år senere møtte to tyske lag hverandre, for første gang i historien, i en Champions League-finale. Og med Europas høyeste tilskuersnitt i den nasjonale ligaen og et ungt og fremadstormende landslag har den globale interessen for tysk fotball og Bundesligaen aldri vært større. Og den vokser stadig.

Det tyske fotballforbundet tok tak

Mye har skjedd i tysk fotball siden det famøse tapet for Portugal for drøye 13 år siden. Fotballen har gått fra å være stasjonær og grå, til bevegelig og sprudlende. Æren skal det tyske fotballforbundet, Bundesligaen og klubbene ha.

Det tyske landslaget hadde kvalitet i seg, med spillere som Christian Ziege, Dietmar Hamann og Michael Ballack. Men med en gjennomsnittsalder på 31 år hos det tyske EM-laget var holdningen klar – en totalrenovering av ungdomsfotballen i landet var nødvendig. DFB (Deutscher Fußball-Bund) la fram en plan, hvor man i nært samarbeid med klubbene, skulle satse på utviklingen av egne spillere. I 2002/2003 ble samtlige Bundesliga-klubber pålagt å opprette egne fotballakademier. Gress- og kunstgressbaner, alle med flomlys, og ungdomslag fra U-12 til U23 var en del av påbudet som måtte følges, skulle Bundesliga-klubbene motta lisens. Året etter ble ordningen utvidet til også å gjelde 2. Bundesliga. Draxler, Müller, Gündogan, Reus, Götze og Kroos har alle gått gradene i disse akademiene og er resultater av den tyske ungdomssatsingen.

Fotballforbundet gikk også i bresjen for en forandring av spillestil. Den velkjente tyske maskinfotballen forlates og en teknisk, hurtig spillestil ble omfavnet. På seminarer i regi av fotballforbundet satt tusenvis av tyske trenere lutter øre og lyttet til hva forbundet hadde å si. Målet var at den nye filosofien som DFB hadde lansert, skulle implementeres i samtlige tyske klubber. På den måten forsikret fotballforbundet seg at talentutviklingen over hele landet beveget seg i samme retning, hva angikk spillestil og filosofi. Tyske spillere som i dag slår i gjennom, kan man tydelig se er formet av den nye filosofien. De er hurtige, tekniske og behersker ulike deler av spillets faser. Før i tiden var ikke Tyskland kjent for slike fotballspillere. Snarere tvert imot. Se slik på det – for 20-30 år siden hadde Mats Hummels spilt i 10’er-rollen.

Men å legge føringer på de 36 øverste lagene i det tyske ligasystemet var i seg selv ikke nok til å trigge en fotballrevolusjon. Med millioner av aktive unge fotballspillere sa det seg selv at akademiene kun var i stand til å utvikle en brøkdel. Og det forstod det tyske fotballforbundet. DFB utviklet en modell, som ved siden av akademiene, skulle sørge for at hele den tyske fotballen utviklet seg i riktig retning. DFB Support Bases ble lansert samtidig som akademiene. I 2002 ble 120 såkalte støttesentre opprettet. Året etter økte antallet til 360. Hver Support Base var tilknyttet mellom 40-60 klubber i nærområdet og sentrene fokuserte på utviklingen av spillere i aldersgruppen 11-14 år, hvor de ukentlig tilbød treninger for unge spillere. Treningene ble ledet av to-tre UEFA B-lisensierte trenere. På denne måten sørget fotballforbundet for at talentfulle spillere som ikke var tilknyttet et av akademiene også fikk den oppfølgingen de trengte. Talentspeiding var også en sentral del av oppgaven til sentrene. Og med hundrevis av Support Bases spredd rundt om i landet, skaffet forbundet seg fullstendig oversikt over hvor det til enhver tid fantes talentfulle unggutter. Med andre ord – var du god, ble du oppdaget.

Som et tilskudd til Support Bases ble Regional Centres lansert. Lovende spillere som ble oppdaget i de ulike Support Bases ble sendt til ett av de 29 regionale sentrene i landet. Aldersgruppen 12-15 år var de regionale sentrenes prioritet. Det tyske fotballforbundet ansatte en direktør på heltid til samtlige av sentrene og jobbet svært tett med oppfølgingen av spillerne. Også her var det ukentlige treninger under ledelse av UEFA B-lisensierte trenere. For å sikre at spillere som var noe senere enn andre i utviklingen fikk den tiden de trengte, trente 12- og 13-åringene i en felles gruppe. Det gjaldt også 14- og 15-åringene. På den måten visket man ut en stor del av den relative alderseffektens betydning.

Apparatet rundt de aldersbestemte landslagene fikk også et ansiktsløft. Det var nå tilgang på sportspsykologer, fysiske trenere, leger og fysioterapeuter på hvert alderstrinn. Det ble lagret informasjon om hver enkelt spiller som var innom et aldersbestemt landslag. I databasen hadde trenere tilgang til medisinske data, fysiske testresultater, kampanalyser og personlige kvaliteter for hver spiller. På den måten minsket de sjansen for at talentfulle spillere skulle gli under radaren.

Enkelte skoler mottok også en sum på 30,000 euro av fotballforbundet for at talentfulle fotballspillere blant annet skulle kunne bruke ett år mer på den obligatoriske skolegangen. Årsaken til dette var at da fikk spillerne muligheten til å reise på nasjonale samlinger etc. uten at det skulle gå utover skolegangen deres. Pengene skulle brukes til tilrettelegging av spesialundervisning.

Reformen til det tyske forbundet kan ses på som en pyramide. Spillere oppdages og følger trinnene i det nøye planlagte systemet som er lagt. Arbeidsoppgavene for hvert nivå i den tyske modellen var klare og på den måten endte de beste spillerne til slutt opp på de aldersbestemte landslagene.

En forutsetning for at reformen fungerte var det tette samarbeidet mellom klubbene og det tyske fotballforbundet. DFB pumpet penger inn i den tyske ungdomsfotballen og la føringer for hvordan klubbene skulle operere. Det ble brukt enorme summer på talentutviklingen fra DFBs side, men til gjengjeld ble landslagene fôret med talentfulle spillere. I mange land er det ene og alene opp til klubbene å produsere gode fotballspillere. Slik var det også i Tyskland før reformen. Men nå foregikk spillerutviklingen innenfor rammer satt av fotballforbundet.

Fokus på god trenerutvikling

For å utnytte fasilitetene som nå fantes i Tyskland ble det lagt stor vekt på utvikling av gode trenere. I følge offisielle tall fra UEFA var det i Tyskland 25. mars 2013 registrert 28 400 trenere med UEFA B-lisens, 5500 med UEFA A-lisens og 1070 med UEFA Pro-lisens. For å sette det i perspektiv – i England var det på samme tid registrert 1759 trenere med B-lisens, 895 med A-lisens og 115 med Pro-lisens. Velutdannede fotballtrenere var en forutsetning for at den tyske modellen skulle fungere slik forbundet ønsket.

Prakteksempelet Freiburg

SC Freiburg havnet i fjor på en sterk femteplass i Bundesligaen. De har de siste ti årene hatt et av Tysklands beste juniorlag og i klubben fra sør-vest drives det forbilledlig når det kommer til utvikling av unge spillere. Med begrensede økonomiske ressurser har Freiburg satset på egenutviklede spillere. I 2001, før DFBs påbud, dog i tråd med det, ble et eget akademi opprettet hos klubben. Den dag i dag anser klubben talentutviklingen deres som en forutsetning for at de skal lykkes, da de ikke har økonomien til å hente inn store stjerner.

Førstelagsstallen teller 25 mann, hvorav ti kommer fra eget akademi. Det er imponerende tall. Freiburg har liten konkurranse fra andre Bundesliga-klubber i nærområdet og får av den grunn god tilgang på talentfulle spillere i området. Klubben jobber tett med amatørklubbene, ved blant annet å låne bort egne trenere flere ganger i uka. Dette gjelder hovedsakelig i aldersgruppen 8-11 år. Klubbens oppfatning er at det ikke er nødvendig å hente spillere under 12 år, da det kan endre den unge spillerens grunn til å spille fotball. Som barn skal lek og utfoldelse med ball stå i sentrum. Alvoret det er å spille for de største klubbene bør ikke introduseres for spillere i for ung alder.

Dette endrer seg derimot når spillerne når tolvårsalderen. Talentfulle spillere som bor innenfor en radius på 40 km fra akademiet tilbys treninger fire ganger i uka. De blir da en del av Freiburgs ungdomssatsing. Og fra denne stund blir alvoret i fotballen introdusert. Lagene spiller i ligaer med nedrykk og opprykk, hvor trofeer står på spill. Meningen er ikke at lagene skal la resultater komme foran utvikling, men at spillerne skal få kjenne på konkurranseelementet i fotballen. Kjenne på den gode følelsen av å vinne. Og den bitre følelsen av å tape.

Freiburgs akademi vektlegger i stor grad en god skolegang for deres spillere. Av den grunn har en andel av staben akademisk bakgrunn. Klubben og spillerne er innforstått med at kun en brøkdel når gjennom det trange nåløyet. Derfor anser klubben det som fundamentalt at de sikrer spillerne sine en god utdannelse ved siden av fotballen.

Av de 66 spillerne fra U16-U19 nivå er 64 spilleberettigede for Tyskland. Fokuset ligger med andre ord på utviklingen av tyske fotballspillere. Christian Streich, førstelagstrener i SC Freiburg, forklarer det med at klubben hverken har råd eller interesse av å hente spillere fra alle verdens kanter. Det finnes nok av talent i nærområdet, så hvorfor ikke dra nytte av det? En slik holdning drar hele den tyske fotballen seg godt nytte av.

50 % pluss en

I Tyskland operer klubbene med en regel ofte kalt «50 pluss én». Det vil si at fansen alltid er i besittelse av over halvparten av klubbens aksjer. I realiteten betyr dette at det ikke er mulig for en enkelt eier å ta beslutninger angående klubben, uten supporterens samtykke. Av regelen forstår vi da at tyske klubber er eid av tyske supportere og av den grunn ikke nødvendigvis er så attraktive for styrtrike utenlandske forretningsmenn. En slik ordning virker positivt inn på tyske fotballspillere, da ingenting varmer et supporters hjerte mer enn å se egenutviklede spillere lykkes. Fraværet av rike, utenlandske investorer trigger naturligvis produksjonen av egne talenter. Den tyske fansen er også opptatt av å ha et godt landslag og er klar over at tyske spillere må få sjansen i klubbene skal det være en realitet.

I takt med landslagets suksess har andelen tyske fotballspillere i Bundesligaen økt. Av ligaens 496 spillere er 269 tyske (tall hentet fra Transfermarkt.co.uk). Det gir en prosentandel på 54,2. I Premier League er denne prosentandelen på kun 31,3. Før reformen tidlig på 2000-tallet var andelen tyske spillere på kun 40 prosent.

Eksempel til etterfølgelse

Den tyske fotballrevolusjonen har i en god stund vært et faktum. Klubbene driftes på en sunn og bærekraftig måte, egenutviklede spillere produseres på løpende bånd og landslaget er bedre enn på lang tid. For 13 år siden valfartet det tyske fotballforbundet verden i søken etter hjelp. I disse dager ser utenlandske klubber og forbund til Tyskland for inspirasjon. Og av Tyskland har vi alle noe å lære.