Reaksjoner på Dreyfus-saken

– Ytringer i norsk presse

I 1899 skriver Dagsposten om en kvinnelig butikkansatt som har fått sparken av sin jødiske arbeidsgiver for tyveri. Det kommer også fram at kvinnen er ansatt som lærling uten lønn. I et leserbrev hevdes det at dette er et typisk eksempel på jødisk utbytting og manglende moral. Innsenderen er også bekymret over at det har kommet så mange jøder til Trondheim. Redaktøren for Dagsposten, Haakon Løken, svarer på dette innlegget. Han påpeker at det er urimelig å gi en hel gruppe av mennesker skylda for noe en enkelt person har gjort. Dessuten viser han til at selv om praksisen med ulønnede lærlinger er utbytteri, er den like vanlig blant kristne. Løken sammenligner denne saken med Dreyfus-affæren, der hovedpersonens jødiske opphav overskygger alle andre fakta.

Alfred Dreyfus, en jødisk kaptein i den franske hæren, blir i 1894 anklaget for å ha røpet militære hemmeligheter til Tyskerne. Selv om det er skralt med bevis, får han folkeopinionen mot seg og blir dømt. Forfatteren Emile Zola og noen andre intellektuelle får saken prøvd i retten på nytt, og han blir benådet i 1899.

En av de som engasjerer seg i Norge er Bjørnstjerne Bjørnson, og Dagsposten trykker mange av hans innlegg og åpne brev til Zola. Bjørnsons meninger blir også formidlet gjennom tysk og fransk presse og vekker oppsikt. Selv om mange har sympati med Dreyfus, er det ikke alle i Norge som er enige med Bjørnson. For eksempel blir et forslag om å sende en støtteerklæring fra Det Norske Studentersamfund nedstemt av styret. Anarkisten Hans Jæger unnskylder også antisemittismen, da han mener at jødene «representerer kapitalismen og pengearistokratiet».

Selv om det også er motstand, blir saken for mange en vekker og spørsmålet om Norges minoriteter settes på dagsordenen. Særlig viktig er Bjørnstjerne Bjørnsons engasjement for Dreyfus, og hans arbeid for å skape forståelse og toleranse.