“D/S Hvalbåten”

Fra nord til sør

Den moderne hvalfangsten begynner med Svend Foyns forsøk på å jage hvalen ved hjelp av hurtiggående dampbåt. Tradisjonelt var hval blitt fanget ved hjelp av robåter, hvor mannskapet arbeidet seg opp mot hvalen og harpunèren slynget harpunen mot et vitalt punkt på dyret. Deretter startet en utmattelseskamp hvor hvalen til sist ble avlivet med spyd og lanse.

 

Svend Foyn ble født i Tønsberg i 1809 og gjorde karriere til sjøss. Han ble kaptein som 24-åring og tjente en formue på selfangst ved Grønland. Tradisjonell hvalfangst var rettet mot de klumpete og langsomme retthvalartene, men Foyns radikale idè var å jakte på finnhvalarten med dampskip og harpunkanon. Svend Foyn la ut med det lille dampskipet ”Spes & Fides” i 1864 og brukte seks år på Finnmarkskysten for å komme fram til en brukbar fangstmetode.

 

I årene fra 1882 til 1905 ble kystfangsten spredt og den moderne fangstmetoden overført til andre land. Nå ble det drevet fangst ved alle nærområder av Arktis.

 

Utviklingen av fangsten i Antarktis skjedde med etableringer og konsolidering fra 1904 til 1910 mens ekspansjonen skjedde fra 1910 til 1912.

 

Reelt sett var nesten hele virksomheten for norsk å regne, utført av norske hvalfangere med norskbygd materiell, men under forskjellige flagg. I årene frem til 1912 var knølhvalen den vigtigste ressurs, men fra da av sviktet denne forekomsten mens blåhval og finnhval overtok som de viktigste artene.

 

Mellomkrigstiden

For hvalfangstnæringen kom mellomkrigstiden til å bli en dramatisk og nyskapende periode. Den faller i tre avsnitt: først gjenreisningen etter Første verdenskrig med nye forsøk på verdensomspennende fangst, dernest gjennombruddet for pelagisk fangst omkring1927 og til slutt stagnasjonen i slutten av 30-årene hvor Norge mistet sin dominerende posisjon.

 

Perioden var preget av en rivende teknisk utvikling hvor hvalfangsten fremsto som både storindustri og storfinans. Utviklingen førte også til at Antarktis fikk stadig større betydning. I 1914 ble 53 prosent av verdensproduksjonen tatt her mens andelen i 1938 var steget til 92 prosent.

 

Hvalfangsten hadde vært avhengig av en skjermet ankerplass for kokeriene; store fabrikkskip hvor hvalene ble bearbeidet hovedsakelig til olje. Ankerplassen måtte være skjermet fordi flensingen foregikk utenbords og nær land da bearbeidelsen var avhenig av ferskvann. Og i sør betød ankerplass avhengighet av britiske lisenser. Ved pelagisk fangst opparbeides og foredles hvalen ombord, noe som godt kan skje i åpent farvann. Dette ble gjort mulig med tekniske nyvinninger som opphalingsslippen for bearbeidelse av hvalen ombord og nye evaporatorer som utvinner ferskvann fra saltvann til bruk i foredlingen.

 

Årene 1927 til 1930 ble den mest hektiske ekspansjonen i hvalfangstens historie. Det var lett å skaffe til veie kapital og lønnsomheten var stor. Nye selskaper kom i fangst sammen med etablerte selskaper som skaffet seg nye kokerier. Norsk hvalfangst gikk inn i 30-årene som en storhetsnasjon. Aldri før hadde en så stor flåte vært på fangst, aldri før med så mange hvalfangere og heller aldri før med så stor produksjon.

 

Vi kom ut av tiåret fortrengt av briter, japanere og tyskere. Andre nasjoner tok over 2/3 av fangsten og vi ble fortrengt til 60 prosent av arbeidsstyrken. Dette skyldes en kombinasjon av vår avhengighet til få, store kjøpere av hvalolje, lave priser og en utflagging av norsk hvalfangst.

 

Krigsårene

Den Annen verdenskrig brøt ut 3. september 1939, mens fangstflåten lå til utrusting. Som vanlig dro kokeriene og deres hvalbåter ut på fangst. Siste fangstdag var 7. mars 1940, og hvalbåtene ble som vanlig lagt opp i Sør-Amerika og Sør-Afrika. Kokeriene stevnet så nordover med full last da meldingen om den tyske invasjonen på Norge nådde fram om morgenen 9. april. Den Norske Regjering i London hadde til oppgave å ta vare på skipene, få losset og solgt produksjonen, ta hånd om hvalfangerne og sette kokerier og hvalbåter inn i krigsinnsatsen.

 

Alle tilgjengelige hvalbåter ble benyttet til marinetjeneste i krigsårene både på britisk og på tysk side. Flere norske hvalbåter ble oppbrakt eller innkalt til tysk tjeneste og ble benyttet til ulike maritime oppgaver.

 

“D/S Hvalbåten”

Under okkupasjonen av tyskerne fra 1940 til 1945 etablerte den Tyske Marine store militære forsvarsanlegg i Trøndelag. I 1942 hadde det tyske slagskipet “Tirpitz” ankerplass i Fættenfjorden, ei fjordarm like sør-vest for Åsen. I tilegg disponerte tyske maritime styrker et reparasjonskompani med tilholdssted i Lofjorden, ei fjordarm like vest for Åsen. Reparasjonskompaniet drev vedlikehold og reparasjoner på destroyere, kryssere og andre fartøy. Reparasjoner ble utført på slagskipet “Tirpitz” i Lofjorden fra november 1942 til mars 1943.

 

For å beskytte nærområdet rundt verkstedet ble det lagt ut ubåtnett, stålgarn som stoppet både dvergubåter og torpedoer. Til dette arbeidet ble det blant annet brukt ombygde hvalbåter. Harpunkanon og utkikkstønne ble fjernet og båtene ble utrustet med utstyr for utlegging av nettet. Hvalbåten som ligger på Lofjordens bunn er påmontert bøyler på hver side foran og akter for utlegging av ubåtnett. Båten har desverre vist seg svært vanskelig å identifisere ved navn.

 

“D/S Hvalbåten”, i mangelen av noe bedre,  er omlag 120 fot lang og 23 fot bred kullfyrt dampbåt med en tresylindret motor og enkel kjele. Båten står på kjølen med nærmere 30 graders slagside til babord og harpunkanonen er fjernet.

 

Det er alltid smult vann her inne i Lofjorden. Om vinteren ligger det ofte is, men på høsten og senvinteren slipper en dette og sikten er ofte brukbar. Svømmer en fra land ned mot vraket treffer man skorsteinen på 14 meters dyp til venstre for kløfta båten ligger i. Rederimerket, en blokkbokstav K, er sveiset på men holder på å falle fra hverandre. Damprørene er rustet av og ligger ved siden av skorsteinen mens fløyta desverre er borte.

 

Herfra skråner det godt nedover intill vi treffer akterenden av hvalbåten på 24 meters dyp på bunnen. Kikker vi nærmere etter ligger det to store fortøyningsklosser i betong like til babord for båten. Svømmer vi opp på akterenden ser vi en skylight på akterdekket, det er altså lugarer under dekk akter.

 

Overbygningen akter huser leideren ned til de før nevnte lugarene akter og inngangspartiet til byssa og maskinrommet. Inne i byssa står fortsatt restene av komfyren og svømmer en inn i maskinrommet har en mulighet til å se nærmere på den tresylindrede dampmotoren. En motor som var så stor og kraftig at hvalen kunne prøyserjages til utmattelse. Over motoren ligger skylighten, og to av disse lukene på babord side er fjernet. Lenger fremme ligger kjelen og indre del av skorsteinen, men det er trangt her og stålet er tildels gjennomrustent.

 

Vel ute igjen svømmer vi over akterbygningen, bøylene på ripa, over skylighten til motoren,  og inn mot rekkverket rundt pipa. Men pipa mangler selvfølgelig, den ligger jo på 14 meters dyp. Her ser vi dessuten to luker, hvor den nærmest brubygget er ankomstluke fra salong og maskinrom. To ventiler har falt overende og ligger på hver sin side av ankomstluka. Taket over brua er borte noe som gjør det enkelt å entre brua. Styremaskina står igjen, den er av stål og er i dårlig forfatning. En liten svipptur ned på babord side, og vi kan kikke inn i åpningen til salongen som avslutter overbygningen. Her inne har kaptein og skytter en gang hatt tilholdssted. Inngangsdøra er revet av og ligger på dekket.

 

Nå befinner vi oss på babord side midtskips og dybden er 27 meters. Det er såpass dypt her fordi båten har så stor slagside. Til styrbord står restene av vinsjen igjen og like foran oss finner vi nødpropellen. Det ene bladet er brukket av og ligger under propellen. Propellen ja, den er av jern, rusten, og bortimot to meter i diameter.

 

Svømmer vi forover passerer vi tre lasteluker og restene av masta som i fordums tid huset tønna med utkikken. Lasterommene ble brukt som tankplass, linebinge, akkumulator- og fryserom når båten gikk som hvalbåt. Bruken under krigen kan en bare gjette seg til. Båten har også hatt lugardekk i for-peaken og inngangsdørene er åpne. Innenfor styrbord inngangsdør er det en leider ned til lasteromnivå.

 

Vel ute igjen legger vi merke til bøylene for bruk til utlegging av nett på begge sider av båten før vi forflytter oss litt opp. På toppen av baugen har vi nok en skylight og ankerspillet men det er ingen spor etter harpunkanonen. Svømmer vi ned til bunnen treffer vi denne på 31 meters dyp.

 

Nå har vi tatt en oversiktstur over hele båten. Det er sikkert enkelte ting du vil kikke nærmere på og har en tid til dette kan det godt gjøres på tilbaketuren.

 

Dykkingen

Det beste er å dregge opp vraket først og dykke fra båten ned dreggtauet. Har en ikke båt er det ingenting i veien for å dykke fra land og svømme oppover langs bunnen, båten ligger bare 50 meter fra land. Nedstigningen kan skje både i fritt vann på mèer og langs bunnen. Dykkerne bør da være klar over at en stor del av bunntiden brukes til leting etter vraket, og planlegger dykkets totaltid ut fra dette.

 

Mèene er gitt av tegning og en arrangementskisse av hvalbåten er også vist.

 

Lykke til med et flott vrakdykk.

 

Jonny

 

 

Kilder:      Den Moderne Hvalfangstens Historie

                Ringen Sluttes I : Dokumentarforlaget