BISTANDSARBEIDER: Biomedisinsk forskning blant reagensglass og DNA-sekvenser kan oppfattes som en form for bistandsarbeid, mener Stefan Krauss. Forskeren var blant de første som ble plukket ut til Toppforskningsprogrammet i Forskningsrådet. (Foto: Trond Isaksen)

Stefan Krauss er leder for Nasjonalt senter for stamcelleforskning, i tillegg til at han er kjent som en av de tre første deltakerne i Toppforskningsprogrammet (se Toppforskningsprogrammet og YFF samkjøres). I det internasjonale forskningsmiljøet er Krauss kanskje mest kjent for å ha vært med på oppdagelsen av et «supersonisk pinnsvin» – et raskt Google-søk på «Sonic Hedgehog» og «Krauss» gir i alle fall hele 402 treff.

– Dette var et signalstoff som viste seg å være sentralt i den såkalte embryogenesen, altså fosterutviklingen. Vi syntes det var morsomt å kalle opp signalstoffet etter dataspillet «Sonic the Hedgehoc». Da vi fant stoffet, visste vi ikke hvor viktig det kom til å bli, men i ettertid har det vist seg at «pinnsvinet» også spiller en viktig rolle i stamcellene, i tumorer, og generelt i feilreguleringer av celleveksten, forteller Krauss.

Krauss har rukket mye siden han ble født i Sør-Tyskland for 44 år siden. Oppveksten og ungdomsårene ble tilbrakt i Sør-Amerika, men deretter bar det tilbake til Tyskland og en doktorgrad ved Universitetet i Heidelberg. Neste oppholdssted var Universitetet i Tromsø og en forskergruppe som studerte sebrafiskens genetikk. Etter Tromsø gikk turen til Oxford i en periode. Men da den unge forskeren reiste tilbake til Tromsø for å runde av, traff han en veldig hyggelig dame som har mye av æren for at Krauss’ kompetanse fortsatt befinner seg i Norge.

I tillegg har Krauss, som er romantisk anlagt til tross for en karriere blant reagensglass og DNA-sekvenser, rukket å bli veldig glad i den gamle norske bondekulturen. Han er til og med blitt så norsk at han elsker å gå tur, men den internasjonale bakgrunnen gjør at han like godt kan gå tur i Himalaya som i fjellene rundt Narvik. Eller i Tromsø-området. Eller i Nord-Trøndelag. – Der har de en fantastisk vakker natur!

Forskeren som bistandsarbeider

Tilbake til dette med forskeren som bistandsarbeider. Stefan Krauss blir mer og mer overbevist om at den tankegangen er både viktig og riktig, og han fremfører budskapet med en lavmælt og overbevisende intensitet. – Det er de rike landene som har økonomiske muligheter og den kompetansen som trengs til å utvikle nye behandlingsformer mot sykdommer som hiv/aids og kreft. Derfor er det langt på vei en plikt for oss å drive med biomedisinsk forskning. Vi har ikke lov til å glemme at kreft fortsatt dreper ca. 30 prosent av alle mennesker på jorden, og at hver eneste enkeltskjebne som skjuler seg i statistikken, er brutal og grusom, sier Krauss.

Krauss håper og tror at stamcelleforskningen kan bidra til å utvikle nye behandlingsformer mot kreft, hiv/aids, Alzheimer og mange andre sykdommer det i dag ikke finnes gode behandlinger mot. Det er han ikke alene om, for stamcelleforskning er et av de «hotteste» forskningsområdene internasjonalt. Bare i California investeres det nå ca. 300 millioner dollar i året i forskning på humane embryonale stamceller. På den amerikanske østkysten investeres det liknende beløp. For ikke å nevne Storbritannia, Brasil, Kina, Dubai… men hva er egentlig en stamcelle?

Derfor er det langt på vei en plikt for oss å drive med biomedisinsk forskning

– Stamceller kan også kalles «morceller» eller «opphavsceller». Flere tusen celler i kroppen dør hvert eneste sekund, og i en frisk kropp blir disse umiddelbart erstattet med nye celler. De cellene i kroppen som produserer alle de nye cellene, kalles stamceller, forklarer Krauss. Stamcellene er udifferensierte, i den forstand at den samme stamcellen kan gi opphav til alle slags celler i kroppen. Kanskje kan de til og med brukes til å lage helt nye organer og kroppsdeler.

Ny innfallsvinkel mot kreft

– Jeg tror blant annet at stamcellene kan gi en ny innfallsvinkel i kampen mot kreft. Det finnes forskning som viser at de cellene som har evnen til å bygge opp en tumor igjen etter stråle- eller cellegiftbehandling, har mange egenskaper som minner om stamceller. Dette tyder på at en kreftbehandling kanskje ikke trenger å sikte mot hele tumoren, men at innsatsen isteden kan konsentreres om å knekke de få cellene som virkelig bidrar til at tumoren kommer tilbake. Problemet blir da redusert til å finne en kur som angriper disse spesifikke cellene, uten å angripe andre celler i kroppen, forteller Krauss.

Jeg tror blant annet at stamcellene kan gi en ny innfallsvinkel i kampen mot kreft

– Det er viktig å være klar over at utviklingsprosesser ofte tar veldig lang tid! Tenk deg om noen hadde hørt på dem som i 1930 sa at «nå har vi prøvd å bli kvitt infeksjonssykdommer i mange hundre år, uten å klare det. Vi kan like godt gi opp». Men så kom penicillin som et nytt og fantastisk hjelpemiddel. I våre dager har forskerne jobbet i 15 år med å finne en behandling mot hiv/aids uten å lykkes, men det betyr ikke at man aldri kommer til å finne noe. Jeg for min del tror at mange av de virkelig alvorlige sykdommene vi sliter med i dag er historie om 50 år, sier Krauss.

Mange av de virkelig alvorlige sykdommene vil være historie om 50 år.

Stamcelleforskning er strengere regulert i Norge enn i mange andre land. Krauss har bare lov til å forske på såkalte adulte eller somatiske stamceller, dvs. stamceller som kommer fra voksne mennesker. I mange andre land forskes det også på embryonale stamceller – stamceller som kommer fra menneskefostre eller navlestrengsblod. Selv om regelverket i Norge er strengt, er Krauss glad for at holdningene til bioteknologi og biomedisinsk forskning har endret seg i positiv retning. – I dag tror jeg folk flest forstår at forskerne ikke har onde hensikter, men at vi isteden er ærlig på jakt etter nye behandlingsformer. Du vil i alle fall finne mange positive holdninger blant dem som virkelig har kreft, hiv/aids, Alzheimer, ryggmargsskader osv., tror Krauss.

Look to Asia

Da Krauss ble med i Toppforskningsprogrammet i 1997–98, var tanken om å satse mer på de beste forskerne både ny og litt fremmed i Norge. Det norske likhetsidealet tilsier at staten skal gi mest til dem som er svake, men akkurat innen forskning er det mange gode grunner for å fravike det prinsippet.

– Jeg vil gjerne benytte anledningen til å si at Toppforskningsprogrammet gav oss fantastiske muligheter, men det var egentlig ikke pengene som var det viktigste. Det som virkelig spilte en rolle, var at vi fikk stabil støtte og ble vist så stor tillit at vi langt på vei kunne velge selv hva vi ville forske på. Dette med tillit er ellers en mangelvare i det norske forskningssystemet. Det er helt greit at man må søke om midler og i ettertid redegjøre for det man har oppnådd, men jeg synes nok at kontrollregimet har tatt litt overhånd slik som det fungerer i dag.

– Strenge regler er, som sagt, helt greit. Men det jeg virkelig ønsker meg, er at politikerne kunne gjøre forskning til mer av en hjertesak. De som virkelig satser på forskning for tiden, er i Asia, hvor de for eksempel er i ferd med å bygge et gigantisk forskningssenter i Singapore, med rammebetingelser som tiltrekker toppforskere og ressurspersoner fra hele verden. I den vestlige verden sliter vi isteden med at mange av de flinkeste ikke lenger vil bli forskere, men heller tv-stjerner, børsmeklere eller kanskje journalister. Men det er faktisk forskningen som virkelig trenger de flinkeste og mest kreative ressurspersonene. Samfunnet trenger flinke økonomer, men de slipper fort opp for noe å selge hvis ikke samfunnet også har dyktige forskere, sier Krauss.