– Å komme til Groningen i 2011 var først som en drøm som gikk i oppfyllelse. Helt siden jeg var liten hadde jeg drømt om å komme meg ut i Europa. Min første kamp fra start i Nederland var borte mot Feyenoord, foran 50.000 tilskuere. Alt kjentes herlig. Men lykken vendte fort.
Emil Johansson smiler forsiktig over kaffekoppen sin. Han er mildt sagt glad for at nedturen i Nederland er over.
– Jeg var lyskeskadet hele det første året, og da jeg var frisk igjen, kom det inn en ny trener. Han likte meg ikke, og jeg fikk ikke spilletid. Jeg var lei av fotballen, lei av situasjonen. Til slutt tenkte jeg at «nok er nok». Jeg måtte vekk, sier svensken til RA.
– Ulf føltes rett
Da Ulf kom på banen før nyttår, skjedde ting fort.
– Flere klubber var etter meg, blant annet en italiensk Serie B-klubb. Flere svenske klubber også. Men da Ulf kom på banen, føltes det bare rett. Både for meg og forloveden min, Ingvild, som jeg møtte da jeg spilte for Molde.
– Var forloveden avgjørende for at Norge ble neste stopp?
– Nei, det kunne like godt ha blitt Ulf uansett. Jeg hadde gode erfaringer fra Norge fra min tid i Molde, påpeker Karlskoga-gutten.
Nå nyter han tiden i sin nye klubb, og sier han har funnet seg vel til rette. Han smiler, igjen.
– Jeg føler meg velkommen her.
Cupdrøm
Johansson erkjenner at det viktigste for hans nye klubb er å unngå nedrykk. Men ett mål mener han snart er realistisk.
– Cupgull. Å vinne cupen med Ulf hadde vært stort for meg og laget. Jeg tror vi kan klare det.
– Hva er ditt største øyeblikk på fotballbanen så langt?
Svensken lyser opp. Hans største øyeblikk kom på grastuster langt fra Groningen, Aker Stadion og Stockholm.
– Mitt beste fotballminne fikk jeg faktisk som åtteåring, i en cup for aldersbestemte lag. Bråtencup, het den. Laget jeg spilte for var «skit», men likevel tok vi oss til semifinalen. Bestekameraten min ble matchvinner. Etterpå gråt jeg av glede.
Emil Johansson rister smilende på hodet. Lar tankene vandre 19 år tilbake.
– Det må ha gjort litt av et inntrykk på meg, siden jeg husker det så sterkt. Vi fikk «stryk» i finalen, men det spilte ingen rolle da, sier 27-åringen.
Ingen «luftens baron»
Litt pause i mimringen, nå. Hva med frykt? På banen, utenfor banen. Johansson svarer at han ikke skremmes av noe når han går ut på en grønn grasmatte. Men utenfor banen er det én arena han misliker mer enn noen annen.
– Jeg hater å fly. Flyskrekken min blir bare verre og verre. Når jeg er i luften, tenker jeg at «dette flyet veier flere tonn. Hvordan er det mulig at det holder seg i luften? Nå skjer det snart. Nå faller vi ned».
Johansson er svært åpen om denne frykten. Han tar tak i stolen for å vise hvordan han pleier å tviholde på armlenene i flysetet. Han fortsetter:
– Korte turer går greit. Stavanger–Oslo, for eksempel. Det er verre når jeg må til utlandet.
– Vi var på samme fly nylig, på vei til La Manga i Spania. Du så rolig ut da?
– Nei, nei. Nei. Jeg var ikke rolig. Jeg sitter i helspenn helt til hjulene treffer bakken, forsikrer svensken smilende.
I fotballyrket er det imidlertid vanskelig å unngå flyturer. Derfor er det ingen vei utenom for 27-åringen.
– Jeg pleier å se på flyvertinnene hvis det blir turbulens. Så lenge de ikke ser bekymret ut, prøver jeg å tenke at jeg også skal la være å bekymre meg. Det hjelper litt, sier han.
Johansson påpeker at han aldri «skulker unna» når laget skal ut på reise.
– Jeg kommer meg alltid på flyet. Men jeg er like glad hver gang det er over, fastslår svensken.
Tok kvelertak på lagkamerat
Selv om han ikke trives på flytur, har 27-åringen ofte hodet i skyene. Johansson beskriver seg som en dagdrømmer. Et positivt, sosialt vesen. Han kommer imidlertid på to svake sider ved seg selv.
– Jeg er distré, og dét henger sammen med dagdrømmingen. Av og til kan jeg være helt i min egen verden. Det kan skape litt irritasjon på hjemmebane, sier han glisende.
– I tillegg har jeg kort lunte. Det positive er at den var enda kortere før, sier Johansson.
Han trekker fram et eksempel fra tiden som Molde-spiller.
– Vi møtte Sogndal i cupen i 2010. Da klikket det for meg, i en duell med Henrik Furebotn. Jeg falt, spratt opp, og «eksploderte». Jeg grep om halsen på ham. Jeg visste hva jeg gjorde, og jeg visste det ikke kunne gå bra. Likevel gjorde jeg det. Jeg klarte ikke styre meg. Det gjorde meg egentlig litt redd, sier han ærlig.
Etterpå vanket det en kraftig skyllebøtte for backen – på svensk.
– Kjell Jonevret var trener da. Både jeg og Magne Hoseth fikk rødt kort, og vi tapte matchen. I garderoben etter kampslutt kom det noen gloser. «Kjelle» var alt annet enn «nöyd», humrer Johansson.
Henrik Furebotn er i dag lagkamerat med Johansson i Ulf.
– Det første Henrik Furebotn spurte meg om da jeg kom til klubben, var om jeg husket episoden fra 2010. Men han har ikke hevnet seg på meg på trening, så han har nok tilgitt meg, sier Johansson fornøyd.
I en alder av 27 år har backen lært seg å bruke temperamentet på en positiv måte.
– Jeg tar heller et seigt løp, eller går inn i en susende takling, enn å hisse meg opp mot motspillere. Jeg har blitt mer voksen på den måten.
Match med stor «M»
I går spilte Johansson for første gang i rivaloppgjøret Ulf–Viking (1–0 til Ulf). Det ble samtidig hans første kamp på sin nye hjemmebane. Svensken ser nå fram til serieoppgjørene mellom lyse- og mørkeblått.
– Seriekampene mot Viking blir viktige, både for oss og supporterne. Det blir «matcher med stor M», fastslår 27-åringen, idet han går ut i regnværet i Langgata i Sandnes.
– Sandnes er en fin by. «Ljugn» og fredelig, akkurat som jeg liker det, avslutter Emil Johansson.