Hvithvalen finnes i de fleste arktiske og sub-arktiske strøk, inkludert Nordishavet og tilstøtende farvann. På Svalbard begynte russiske hvalfangere å ta hvithval tidlig i det 17 århundre. Fangsten foregikk hovedsakelig i fjordene på vestkysten av Spitsbergen. Norge og andre nasjoner startet hvithvalfangst på slutten av 1800-tallet. Denne fangsten pågikk til begynnelsen av 1960-årene. Man vet ikke hvor mange hvithvaler det finnes totalt, men hvis man legger sammen anslag for de ulike bestandene det foreligger slike data fra, kommer man opp i rundt 200 000 individer. Hvor mange som finnes ved Svalbard vet man ingenting om. Studier av vandringsmønstre vha satellittsendere har vist at hvithvalen har en kystnær utbredelse på Svalbard (Lydersen et al. 2001). Vi har i dag liten kunnskap om hvor grensene mot tilgrensende bestander går. O'Corry-Crowe m. fl. (2010) fant genetiske forskjeller mellom Svalbard og Vest-Grønland som antyder at det pågår liten utveksling av gener mellom bestandene. Hvithvalene på Svalbard er i dag fredet. Vi er imidlertid bekymret for de is-assosierte artene ved Svalbard pga. klimaendringer (Laidre et al. 2008; Kovacs et al. 2011). For flere tiårs siden var det vanlig å se flokker på flere hundre dyr sammen rundt Svalbard. De siste ca 10 år er er gruppestørrelse på mindre enn ti det mest vanlige, og grupper på over femti er uvanlig. Bassert på manglende kunnskap om arten blir hvithvalen i norske farvann klassifisert som DD.