Fjord

En fjord er en lang og smal saltvannsbukt som er dypere inne i fjorden enn ved utløpet til havet (terskelfjord). Fjordene setter sterkt preg på norgeskysten, og mange turister besøker Norge for å se det mektige fjordlandskapet. Fjorder finnes rundt hele kysten. Begrepet fjord brukes ofte om alle havbukter, men brukes i NiN bare om en terskelfjord gravd ut av en isbre.

 

Kort om hovedtypen

 

En fjord er en lang og smal havinnbukting som er overfordypet innenfor en markert terskel nær munningen. En fjord har derfor begrenset utskifting av bunnvannet.

 

Utfyllende beskrivelse

 

Norge er et fjordland. I internasjonal sammenheng karakteriserer fjordene Norge både fordi norske fjorder er en geologisk referanse og fordi fjordene er turistmagneter. Fjorder finnes langs hele den lange norskekysten (Bilde 1–4). Fjordene er resultatet av bre-erosjon, dannet på samme måte som mange innsjøer (fjordsjøer). Enkelte sjøer som i dag er innsjøer, er tidligere fjorder som på grunn av landheving har tatt skrittet fra hav til land.

 

Drøfting av, og kommentarer til, sentrale begreper

 

Definisjonen av fjord i NiN følger den internasjonale definisjonen – en glasialt erodert og overfordypet havinnbuktning. Et synonym er terskelfjord. I dagligtale og ved geografisk navnsetting brukes imidlertid fjordbegrepet også om havinnbuktninger som ikke tilfredsstiller fjorddefinisjonen. Eksempler på havinnbuktninger som ikke er fjord etter denne definisjonen, er ytre Oslofjord og ytre deler av Vestfjorden og Varangerfjorden. Lokalt brukes også betegnelsen fjord om relativt smale og dype innsjøer (fjordsjøer), for eksempel Randsfjorden.

 

Avgrensning mot andre hovedtyper og områder omkring (matriks)

 

Følgende avgrensningskommentarer er relevant for denne hovedtypen:

  • Avgrensningskommentar 1nedre størrelsesavgrensning av elveløp (1), innsjø (2) og andre landskapsdeler
  • Avgrensningskommentar 2 avgrensning av elveløp (1), innsjø (2), fjæresone-sjø (3), fjord (4), kil (5) og aktivt delta (7) mot land
  • Avgrensningskommentar 5 – fjæresone-sjø (3) og fjord (4)

 

Beskrivelsessystem

Grunntypeinndelingen

Kort om grunntypeinndelingen

Fjord deles i 3 grunntyper på grunnlag av én økoklin (Fig. 1):

  1. Marin salinitet (SA)

Valg av økokliner og trinn

Omfanget av ferskvannstilførsel i forhold til størrelsen på en fjord er en viktig styrende faktor for organismesamfunnenes sammensetning. Økoklinen marin salinitet (SA) ligger derfor også til grunn for inndelingen av kystvann etter Vannrammedirektivets typologi (Moy et al. 2003). Moy et al. (2003) legger midlere salinitet i vannlaget 0–10 m til grunn for sin inndeling. Moy et al. (2003: Fig. 5) viser at de fleste norske fjorder, særlig fra Vestlandet og nordover, har saltholdighet > 30 ppt i overflatevannet, det vil si at de hører til marin salinitet (SA) trinn 5 normalsalt, men Moy et al. (2003: Fig. 5) viser også at både trinn 4 salt med redusert saltinnhold og trinn 3 brakt vann forekommer. Marin salinitet (SA) trinn 2 brakt med lavt saltinnhold finnes imidlertid knapt i norske fjorder.

            Liksom for innsjø og fjæresone-sjø er økoklinen vannsirkulasjon: sirkulasjonssystem (VS–B) inkludert i beskrivelsessystemet for hovedtypen som ’annen lokal basisøkoklin’.

Drøfting av inndelingen i grunntyper

Inndelingen i tre grunntyper er vist i Fig. 1, se også Bilde 1–4.

Sammenlikning med typer i andre arbeider

Tredelingen av marin salinitet (SA) harmoniserer med inndelingen i tre typer i Vannrammedirektivets typologi; euhalin (lite ferskvannspåvirket), polyhalin (middels ferskvannspåvirket) og mesohalin (sterkt ferskvannspåvirket). Begrepene for grad av ferskvannspåvirkning er brukt i de praktiske navnene på grunntypene.

 

Andre lokale basisøkokliner

 

Variasjon med hensyn til kornstørrelse (KO) i bunnsystemene forutsettes fanget opp ved beskrivelse av relativ arealandel av natursystem-typer innenfor arealenheter av fjord. To lokale basisøkokliner er aktuelle for utfyllende beskrivelse av arealenheter innenfor fjord (Fig. 2):

            Vannsirkulasjon: sirkulasjonssystem (VS–B). Liksom innsjø og fjæresone-sjø kan fjord ha stagnerende, oksygenfritt bunnvann på grunn av manglende sirkulasjon (se Artikkel 6 for oversikt over sirkulasjonssystemer i vannforekomster). Det er sammenheng mellom mangel på  sirkulasjonssystem [vannsirkulasjon: sirkulasjonssystem (VS–B) trinn 3 uten sirkulasjon] og graden av overfordyping av fjordbunnen. Forekomst av permanent oksygenfri bunn [permanent oksygenmangel (PO) trinn 3 permanent oksygenfri], det vil si forekomst av natursystem-hovedtypen permanent anoksisk saltvannsbunn, er et typisk trekk for fjorder uten sirkulasjon.

            Dybderelatert lyssvekking i vann (DL) åpner for å skille helt grunne fjorder fra fjorder med dypere vann på grunnlag av forekomst av dybderelatert lyssvekking i vann (DL) trinn 4 afotisk sone (og minst en av natursystem-hovedtypene permanent anoksisk saltvannsbunn, fast afotisk saltvannsbunn, mellomfast afotisk saltvannsbunn og løs afotisk saltvannsbunn). Dybderelatert lyssvekking i vann (DL) fanger i noen grad opp samme variasjon relatert til dyp som intensjonen er med egenskapen middeldybde i Vannrammedirektivets typologi. Dybderelatert lyssvekking i vann (DL) er til en viss grad relatert til den geomorfometriske variabelen dybde (VU–3), men dybderelatert lyssvekking i vann (DL) adresserer variasjon i miljøeffekter av dyp og ikke fysisk dybde i seg sjøl.

            Tilførsel av brevann med høye konsentrasjoner av suspenderte sedimenter kan resultere i lav verdi for siktedyp, på samme vis som i innsjø [5] bresjø. I innsjø fanges variasjon i mengde suspendert materiale opp av den lokale basisøkoklinen massebalanse: turbiditet (MB–A) med to trinn; en bresjø kjennetegnes ved trinn A2 turbid. I fjord kan sesongmessig høy turbiditet gi et spesielt utseende (for eksempel i Lusterfjorden, en sidearm til Sognefjorden; se Bilde 1). Et tilsynelatende tilsvarende fenomen kan oppptre i fjorder med årvisse algeoppblomstringer, for eksempel Lenefjorden i Vest-Agder. Slik sesongvariasjon fanges imidlertid ikke opp som fjordegenskap i NiN.

 

Regional variasjon

 

Fjord forekommer spredt langs hele norskekysten. Fjord kan inneholde marine vannmassetyper (MT) trinn Y1 grunt fjordvann, trinn Y2 kystvann og, på større dyp, trinn Y3 atlantisk vann. Fjord finnes i alle marine økoregioner (MS) fra trinn 1 Skagerrak til trinn 4 Barentshavet. Omfanget av regional variasjon i artssammensetning er betydelig.

Tilstandsøkokliner

Beskrivelsessystemet for fjord inneholder bare generelle tilstandsøkokliner (Fig. 3).

Objektinnhold

Relativ arealandel av ulike natursystem-grunntyper utgjør et generelt beskrivelsessystem for objektinnhold på landskapsdel-nivået. Forekomst av permanent anoksisk saltvannsbunn efor en fjord med stagnerende bunnvann. Forekomst av typer av afotisk bunn (natursystem-hovedtypene fast afotisk saltvannsbunn, mellomfast afotisk saltvannsbunn og løs afotisk saltvannsbunn) indikerer en relativt dyp fjord. Spesielle bunntyper som kald havkildebunn og korallrev-bunn kan forekomme i fjord, men er sjeldne.

 

Landformvariasjon

 

Beskrivelsessystemet for landformvariasjon i fjord (Fig. 4) inneholder bare de tre geomorfometriske enkeltvariablene vannflateareal (VU–2), dybde (VU–3), det vil si maksimaldybde, og terskeldyp (VU–4). Disse tre variablene tilsvarer variabler som benyttes ved størrelsesklassifisering av vannforekomster i Vannrammedirektivets typologi (se ’Landformvariasjon’ i beskrivelsen av innsjø). Vannflateareal (VU–2) og dybde (VU–3) er korrelerte variabler (med økende vannflateareal øker sannsynligheten for at en fjord er dyp).

            Dybde (VU–3) og terskeldyp (VU–4) er viktige egenskaper ved en fjord fordi dype fjorder (den dypeste fjorden i Norge er Sognefjorden, med største kjente dybde 1 306 m) har marine vannmassetyper (MT) trinn Y3 atlantisk vann på store dyp. Dyrelivet i eksklaver med atlantisk vann i fjorder har stor likhet med dyrelivet i havet utenfor kontinentalsokkelen. Bunnen i dype fjorder består ofte av løs afotisk bunn, gjerne med stort innhold av finsedimenter (leire) og stedvis også med organiske avsetninger (gyttje). Fjordsider kan være svært bratte både over og under havnivået. Enkelte fjordsider består av mer eller mindre vertikale fastfjellsflater (stup), delvis også med overheng. Landformenheten marint basseng (EB–8) er inkludert i beskrivelsessystemet for fjord fordi fjorder med overfordypet basseng har mange viktige fellestrekk.

» Les hele

Vurdering av kunnskapsgrunnlaget

Kunnskapsgrunnlaget om fjord er gjennomgående godt.

Mer om temaet

  • Sterkt ferskvannspåvirket fjord » Les mer

  • Middels ferskvannspåvirket fjord » Les mer

  • Lite ferskvannspåvirket fjord » Les mer

Kunnskapsstatus

4

Bilde 1

Fjord [1] sterkt ferskvannspåvirket fjord: Gaupnefjorden (Gaupne, Luster, Sogn og Fjordane), en sidearm til Sognefjorden der en rekke breelver har sitt utløp. Den grågrønne fargen skyldes suspenderte bresedimenter.

Rune Halvorsen
Bilde 2

Fjord [2] middels ferskvannspåvirket fjord:  Geirangerfjorden (Stranda, Møre og Romsdal).

Rune Halvorsen
Bilde 4

Fjord [3] lite ferskvannspåvirket fjord:  Tosen (Velfjord, Brønnøy, Nordland).

Rune Halvorsen