Saken gjelder gyldigheten av Trygderettens avgjørelse 6. februar 2015 [TRR-2014-1822] der avslag på krav om uførepensjon ble stadfestet.
A er født i 1971. Han er enslig og han har ingen barn. A har ingen utdannelse ut over grunnkurs som rørlegger. Han har all sin yrkeserfaring fra arbeid som fisker på tråler og linebåt fra 1992.
I juni 2000 var A utsatt for en motorsykkelulykke. Han har ikke vært i arbeid siden ulykken. Før ulykken var A i hovedsak frisk bortsett fra noen plager med rygg og nakke. Han hadde i noen perioder vært sykmeldt på grunn av disse plagene.
Etter ulykken ble han sykmeldt og han kom deretter under yrkesmessig attføring, blant annet på [lærested] i Molde.
I journalnotat fra As fastlege 15. april 2003 står det at A var kommet i konflikt med en lærer og at han sluttet på skolen. «Han har masse problemer. Økonomi. Deprimert. Hofteplager etter MC-ulykke for 3 år siden.»
I perioden 30. november 2005 til 21. mars 2006 gjennomgikk A yrkesrettet attføring ved attføringsbedriften [bedrift]. Siktemålet var å få avklart As muligheter/begrensninger med hensyn til fremtidig yrkesaktivitet. I sluttrapporten 20. mars 2006 beskrives et sykefravær frem til medio februar 2006 på om lag 30 %. Det gis videre blant annet uttrykk for at «Når vi ga ham et arbeid som han kunne tenke seg å gjøre, gikk det greit. Men foreslo vi et repeterende arbeid, var han ikke like lett å be.»
I sluttrapporten er det konkludert slik:
«Vår funksjonsevnevurdering viser at han i dag ikke har noen restarbeidsevne som kan brukes i et ordinært arbeid. Han er henvist til videre medisinsk vurdering. Vi anbefaler tilbakeføring til trygd.»
I bekreftelse 14. mars 2006 til [bedrift] fra fastlegen heter det blant annet:
«Angir at han ikke greier å fungere i attføringsopplegget ved [bedrift]. i det hele tatt. Angir at golvet er såpass hardt at han får økte ryggproblemer.
Føler seg ikke i stand til å gjennomføre opplegget der i det hele tatt. Mener at golvene er det som gjør at han ikke fungerer.
Opplever selve arbeidet som positivt psykisk. Mer kontakt med andre mennesker medfører at han har det bedre. Ved klinisk undersøkelse og diverse røntgenundersøkelser er det sparsomt med funn.
Han virker likevel oppriktig i sin forklaring og sykehistorie og det er jo ikke alle somatiske plager som lar seg visualisere like godt ved røntgenundersøkelser.
Han er henvist Fys.Med.avd i Ålesund og Ryggskole i Molde. Inntak i løpet av våren.
Jeg anmoder om at opplegget ved [bedrift] avbrytes og evt gjenopptas etter at han har vært til vurdering hos nevnte instanser.»
I september 2007 fremsatte A krav om tidsbegrenset uførepensjon. Han fikk avslag på søknaden den 19. desember 2007. Begrunnelsen var at A ikke oppfylte vilkårene om å ha gjennomgått hensiktsmessig behandling og attføring, at han måtte ha varig sykdom, skade eller lyte og at inntekts- eller arbeidsevnen måtte være varig nedsatt med minst halvparten.
Etter klage fra A ble vedtaket stadfestet av NAV Klage og anke Midt-Norge den 14. november 2008.
A fremmet nytt krav om tidsbegrenset uførepensjon den 19. desember 2008. Søknaden ble avslått av NAV 13. juli 2009.
Nytt krav om uførepensjon ble fremsatt 25. januar 2011. Det er dette kravet saken nå gjelder.
NAV Forvaltning avslo søknaden den 15. november 2012. Vedtaket ble stadfestet 28. februar 2014 av NAV Klageinstans. Oppsummert var begrunnelsen for avslaget at klageinstansen ikke fant det dokumentert at A hadde gjennomført tilstrekkelig behandling i henhold til kravet i folketrygdloven § 12-5. Det ble bemerket at det forelå flere behandlingstiltak som ikke var utprøvd og at det ikke kunne utelukkes at behandling på sikt kunne bedre As tilstand. Klageinstansen konkluderte med at A ikke kunne vurderes som varig ufør før aktuelle behandlingstiltak var gjennomført.
A anket vedtaket til Trygderetten, som 6. februar 2015 stadfestet klageinstansens vedtak. Trygderetten kom til samme resultat som klageinstansen og var også enig i den begrunnelsen klageinstansen ga i oversendelsesbrevet. Trygderetten viste derfor til trygderettsloven § 21 annet ledd som bestemmer at det i slike tilfeller er tilstrekkelig at Trygderetten viser til begrunnelsen klageinstansen ga i oversendelsesbrevet.
Om sakens bakgrunn for øvrig gjengis følgende fra oversendelsesbrevet:
«NAV Klageinstans legger til grunn at den ankende part har rygg-, skulder- og hoftesmerter. Særlig hoftesmertene medfører at den ankende part har problemer med å stå og gå på hardt underlag. Den ankende part har vært til utredning og behandling hos fysioterapeut, inkludert ryggskole. Flere henvisninger til spesialister har blitt avslått.
Det legges til grunn at den ankende part fram til motorsykkelulykke i 2000 arbeidet som fisker. Han har vært til arbeidsrettet tiltak hos Muritunet og [bedrift]. Oppholdet ved Muritunet avsluttet han etter eget ønske. Han mottok til 07.12.13 arbeidsavklaringspenger.
Det følger av folketrygdloven § 12-5 at uførepensjon ikke kan tilstås før det er endelig avklart at inntektsevnen er varig nedsatt med minst halvparten. Nedsettelsen i inntektsevnen må vurderes i forhold til enhver form for inntektsgivende arbeid. Dette innebærer at alle hensiktsmessige tiltak som vil kunne føre til bedring av inntektsevnen må ha blitt avklart og/eller forsøkt før uførepensjon eventuelt kan tilstås. Dette gjelder både tiltak i form av medisinsk behandling og arbeidsrettede tiltak.
For vilkåret om tilstrekkelig medisinsk behandling etter § 12-5 er kravet at all behandling som kan bedre arbeids- og funksjonsevne må være ført så langt at det er mulig å ta stilling til kravene etter § 12-6 om varig sykdom og funksjonsnedsettelse. Etter NAVs rundskriv vil ikke behandlingsvilkåret være oppfylt dersom det fortsatt foregår behandling. Det vil etter Høyesteretts praksis heller ikke være oppfylt dersom det er nødvendig med ytterligere utredninger og/eller kartlegginger av medlemmets plager og behandlingsmuligheter. Dersom det er en mulighet for at funksjonsevnen kan bedre seg på noe lengre sikt, vil vilkårene for uførepensjon ikke være oppfylt.
Som nevnt har den ankende part gjennomgått flere utredninger og behandlinger. I vurdering av fysioterapeut Marianne Sletnes i forbindelse med gjennomføring av ryggskole, datert 07.06.07 (el.dok. 10), fremgår det at den ankende part gjennomgikk ulike undersøkelser/tester, MR, og deltok på ryggskolens ulike aktiviteter. Det konkluderes med at den ankende part kunne fungert noe i arbeid, og det anbefales at han fortsetter med øvelsestrening og tøyninger.
I epikrise fra overlege Sjur Braaten, datert 29.03.11 (el.dok. 4), konkluderes det med at den ankende part har varige helseplager og arbeidsuførhet som følge av motorsykkelulykken i 2000. Det ble funnet skade i skulder, rygg og hofte. Overlege Braaten anbefalte henvisning til Kysthospitalet for utredning av hofteendringer. Den ankende part ble henvist til Smertesenteret ved St. Olavs den 08.04.11. I uttalelse fra overlege Einar Julsrud, datert 10.05.11 (el.dok. 6), gis det avslag på henvisningen fordi de vurderer at den ankende part ikke er fullstendig utredet. Den ankende part ble videre henvist til avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering den 17.11.11. I uttalelse fra seksjonsoverlege Jan Sture Skouen, datert 14.12.11 (el.dok. 11), gis det avslag på henvisningen, og anbefales at den ankende part henvises til døgnbasert rehabilitering ved opptreningsinstitusjon for vurdering i forhold til restfunksjon og NAV.
Den ankende part ble også henvist til psykiatrisk poliklinikk. I uttalelse fra overlege Geir Magne Nørtvedt, datert 16.01.12 (el.dok. 8), gis det avslag på henvisningen fordi det vurderes at den ankende part ikke har rett til prioritert helsehjelp ved psykiatrisk poliklinikk. Det foreslås vurdering hos fysikalsk/medisinsk avdeling og psykolog. I legeerklæring fra den ankende parts fastlege Runar Bratli, datert 10.03.14 (el.dok. 22), fremgår det at den ankende part også fikk avslag på henvisning til Kysthospitalet og Muritunet. Lege Bratli uttaler at NAV må innhente spesialisterklæringer ettersom legens henvisninger blir møtt med avslag.
Saken har flere ganger vært fremlagt for rådgivende overleger. I uttalelse fra rådgivende overlege Kjell Bjørn Hovden, datert 22.03.11 (el.dok. 3), vurderer legen at den ankende part bør avklares bedre, også med tanke på eventuell uprøvd behandlingstilnærming. I uttalelser datert 05.04.11 (el.dok. 5) og 18.09.12 (el.dok. 12), vurderer lege Hovden igjen at den ankende part må utredes videre og eventuelt behandles for sine plager. I uttalelse fra rådgivende overlege Nils M. Sæterbø, datert 08.05.14 (el.dok. 24), foreslås det ny henvisning til MR av rygg og hofte ettersom den ankende part ikke har vært til billeddiagnostikk siden 2006. Lege Sæterbø uttaler videre at dersom fastlegen etter dette vurderer at det ikke er indikasjon for videre utredning, må den medisinske situasjonen vedrørende rygg/hofte anses tilstrekkelig belyst. Lege Sæterbø anbefaler også vurdering hos nevropsykolog.
Klageinstansen finner at sakens medisinske opplysninger tilsier at den ankende part ikke er ferdig utredet og eventuelt behandlet. Det vises til at det foreligger flere utrednings- og behandlingstiltak som ikke er utprøvd. Det vises spesielt til nyeste uttalelse fra rådgivende overlege Nils M. Sæterbø (el.dok. 24), hvor det foreslås konkrete utredningstiltak.
Rådgivende overleges vurdering tillegges ærlig vekt da han, foruten å inneha medisinsk kompetanse, har lang erfaring med å vurdere ulike helseplager opp mot bestemmelsene i folketrygdloven. Vilkåret om at hensiktsmessig behandling skal være gjennomført, er dermed ikke oppfylt.
Manglende oppfyllelse av behandlingsvilkåret er en selvstendig avslagsgrunn. Klageinstansen vil likevel bemerke at kravet om gjennomføring av hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak vanskelig kan vurderes fullt ut ettersom den ankende part ikke har gjennomgått all anbefalt behandling.
Det vises i denne forbindelse også til at det ikke vil være mulig å ta endelig stilling til omfanget av en eventuell varig nedsettelse av inntektsevnen før alle behandlingsmuligheter og arbeidsrettede tiltak er avklart og forsøkt. Endelig uføregrad kan først fastsettes når alle hensiktsmessige tiltak er gjennomført. Inntil videre er det derfor ikke mulig å ta endelig stilling til om lovens minstekrav om 50 % tap i inntektsevnen er oppfylt i saken. Inntil hensiktsmessige tiltak er gjennomført, kan varig uførepensjon derfor ikke anses å være rett ytelse.
NAV Klageinstans finner etter dette at det påankede vedtaket av 28.02.14 er i samsvar med gjeldende regelverk og praksis.»
Ved brev 11. juni 2014 kommenterte A klageinstansens oversendelsesbrev. Han opplyste at han ikke hadde økonomisk grunnlag for å ta ny MR-undersøkelse og han ga uttrykk for at uttalelsene fra rådgivende overlege var en trenering av saken og at uttalelsene var gitt uten å ta hensyn til fastlegens uttalelse og andre epikriser.
I brev 23. juni 2014 har klageinstansen gitt følgende merknader til As anførsler:
«Til dette vil NAV Klageinstans anføre at den ankende parts økonomi ikke kan hensyntas i vurderingen av om behandlingsvilkåret er oppfylt. Klageinstansen vil videre bemerke at vi i oversendelsesbrevet har tatt i betraktning sakens tilgjengelige medisinske dokumentasjon, men at vi fant grunn til å tillegge rådgivende overleges uttalelse avgjørende vekt, ettersom rådgivende overlege anbefalte konkret utredning/behandling.
NAV Klageinstans vil bemerke at vi har mottatt fysisk saksmappe etter at oversendelsesbrevet ble skrevet. Klageinstansen har nå vurdert dokumentene i saksmappen, men finner ikke at disse dokumentene medfører endring av vår vurdering.
NAV Klageinstans kan ikke se at det har kommet inn nye opplysninger som medfører endring av vårt vedtak. Vi fastholder vedtaket av 28.02.14 og viser til oversendelsesbrevet vårt av 15.05.14.»
As fastlege Runar Bratli, ba 15. mai 2015 om at det ble gjennomført en nevropsykologisk utredning. Slik undersøkelse fant sted 2. juni 2015 og det ble samme dag utarbeidet en erklæring fra nevropsykolog Høgseth.
A reiste ved stevning 30. juli 2015 søksmål ved Frostating lagmannsrett.
Hovedforhandling ble holdt 17. februar 2016 i Molde. A møtte og avga forklaring. Om bevisførselen for øvrig, vises det til rettsboken.
A har lagt ned slik påstand:
«1. Trygderettens kjennelse 6. februar 2015 i sak nr. 14/01822 er ugyldig.
2. A tilkjennes sakens omkostninger.»
Til støtte for denne påstanden har A oppsummeringsvis anført:
Trygderettens kjennelse lider av feil ved rettsanvendelsen når det konkluderes med at vilkårene for å bli innvilget uføretrygd ikke er oppfylt. Det er tilstrekkelig dokumentert at A har en varig skade og at hans arbeidsevne er nedsatt med minst halvparten.
Behandlingsvilkåret og vilkåret om arbeidsrettede tiltak er også oppfylt. A har gjort det som kan kreves av ham etter folketrygdloven § 12-5.
Når det gjelder behandlingsvilkåret, vises det til at As fastlege ved flere anledninger har sendt henvisninger til forskjellige behandlere, uten at A har blitt innvilget plass. Både klageinstansen og trygderetten la ved sin vurdering vekt på at det var ønskelig med nevropsykologisk utredning. Dette er gjennomført og konklusjonen er at A ikke har noen restervervsevne igjen og at han bør tilkjennes uføretrygd.
A har gjennomført de tiltak som kan kreves av ham. Han var til yrkesrettet attføring hos [bedrift] fra november 2005 til 21. mars 2006. Han var også hos Muritunet i 2008. Da han søkte seg tilbake til Muritunet i 2010, fikk han avslag på søknaden.
Det anføres at det er tilstrekkelig dokumentert at A oppfyller lovens vilkår både hva gjelder arbeidsrettede tiltak og behandlingsvilkåret.
Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet har nedlagt slik påstand:
1. Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet frifinnes.
2. Staten v /Arbeids- og velferdsdirektoratet tilkjennes sakens omkostninger.
Til støtte for denne påstanden har staten oppsummeringsvis anført:
Trygderettens kjennelse er gyldig. A har ikke gjennomført hensiktsmessig behandling og arbeidsrettede tiltak. Det er derfor heller ikke klart at det foreligger slik varig skade som er et grunnleggende vilkår for rett til uføretrygd.
Trygderettens kjennelse bygger på korrekt faktum og riktig lovanvendelse og skjønnsutøvelse.
A har ikke gjennomgått tilstrekkelig behandling og hensiktsmessig attføring. Det foreligger ikke åpenbare grunner til at attføring ikke er hensiktsmessig.
Behandling av arbeidsrettede tiltak skal være gjennomført eller forsøkt gjennomført før uførepensjon kan innvilges. Attføringsvilkåret skal tolkes strengt. Alle tiltak som fremstår som hensiktsmessig må være forsøkt dersom det fortsatt er en viss mulighet for at arbeidsevnen kan bedres ved ytterligere tiltak. Det er først når det ikke er noen utsikt til bedring gjennom behandling eller attføringstiltak, at vilkårene for uførepensjon er oppfylt.
Det bestrides ikke at A har smerter. Han har blitt utredet i flere år. Det er likevel ikke gjort kliniske funn som kan forklare en vesentlig nedsettelse av hans funksjonsnivå slik A selv opplever sin situasjon. Ytterligere behandling må forsøkes. A har heller ikke vært gjennom noen reell utprøving av arbeidsevnen. Det har blitt gjennomført kun kortvarige forsøk på arbeidsrettet utprøving og med sykmelding i deler av perioden. Dette er klart ikke tilstrekkelig for utprøving av As arbeidsevne. Hans alder og evner sammenholdt med sykdomsbilde, tilsier ikke at ytterligere tiltak åpenbart ikke kan anses som hensiktsmessig.
Med de begrensede tiltakene som er gjennomført, er det ikke mulig å trekke noen konklusjon om A fortsatt har en restarbeidsevne.
Lagmannsretten bemerker:
Rett til uførepensjon forutsetter at søkeren har en varig sykdom, skade eller lyte og at vedkommendes evne til å utføre inntektsgivende arbeid er varig nedsatt med minst halvparten. I tillegg er det et krav at hensiktsmessig behandling og arbeidsrettede tiltak skal være gjennomført. Folketrygdloven § 12-5 første og andre ledd lyder slik:
Det er et vilkår for rett til uføretrygd at vedkommende har gjennomgått hensiktsmessig behandling for å bedre inntektsevnen. Med mindre åpenbare grunner tilsier at arbeidsrettede tiltak ikke er hensiktsmessige, kan uføretrygd bare gis dersom vedkommende har gjennomført eller har forsøkt å gjennomføre individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak uten at inntektsevnen er bedret.
Når det skal avgjøres om et behandlingstiltak eller et arbeidsrettet tiltak er hensiktsmessig, legges det vekt på alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn og arbeidsmuligheter. Det skal også legges vekt på om vedkommende kan få arbeid dersom han eller hun pendler eller flytter.
Uførepensjon kan bare innvilges når alle vilkår i bestemmelsen er oppfylt.
I denne tvisten er de sentrale spørsmålene om A har gjennomført hensiktsmessig behandling og om det har vært utprøvd tilstrekkelige arbeidsrettede tiltak, eventuelt om «åpenbare grunner» tilsier at ytterligere utprøving av attføringsopplegg ikke anses som hensiktsmessig.
Trygderettens avgjørelse er gjenstand for ordinær domstolkontroll. Spørsmålet om vilkårene for rett til uførepensjon er oppfylt, beror på et rettsanvendelsesskjønn som lagmannsretten kan prøve fullt ut. Det følger likevel av rettspraksis at domstolene bør vise en viss tilbakeholdenhet med å overprøve med faglige vurderinger på grunn av trygderettens særlige kompetanse.
Domstolene kan også prøve om trygderettens vedtak er truffet på korrekt faktisk grunnlag. Det er faktum på vedtakstidspunktet som skal legges til grunn.
Vilkårene i folketrygdloven § 12-5 om å ha gjennomgått tilstrekkelig behandling og et hensiktsmessig attføringsopplegg, skal tolkes strengt. I NOU 2007:4 står det på side 197:
Utvalget vil understreke at først når alle muligheter for arbeid og aktivitet er utprøvd gjennom tiltak og tilrettelegging, skal det kunne innvilges en uføreytelse. Dette er en forutsetning for at den enkeltes behov og rettigheter i forhold til god oppfølging fra arbeidsgiver, helsevesenet og Arbeid- og velferdsetaten ivaretas. Samtidig er dette vilkåret nødvendig for å begrense tilgangen til uføreordningen.
I Rt-2010-113 er vilkårene oppsummert slik i avsnitt 73:
Jeg konkluderer med at kravet til attføring innebærer at alle tiltak som fremstår som hensiktsmessige, må være forsøkt. Det kreves klare holdepunkter for å konstatere at et tiltak ikke er hensiktsmessig, og dette klarhetskravet må - ut fra formålsbetraktninger - etter mitt syn tilsvare kravet om åpenbare grunner. Kravet blir dermed i utgangspunktet det samme som når attføring ikke tidligere har vært forsøkt. En annen sak er at det faktiske grunnlaget for å vurdere om attføringsvilkåret er oppfylt vil kunne være bedre når attføring har vært forsøkt enn når ingen forsøk har vært gjort.
A har ikke vært i ordinært arbeid siden trafikkulykken i juni 2000.
As sentrale helseproblem er smerteproblematikk, særlig fra hofte, rygg og tidvis skulder. Det er ingen indikasjon for operativ behandling.
Hvilke utredninger og tiltak som har vært iverksatt/forsøkt iverksatt, fremgår av sitatene inntatt ovenfor. Lagmannsretten sitter igjen med et inntrykk at A periodevis ikke har ønsket å gjøre seg nytte av de tiltakene som har vært foreslått og han har også i en viss utstrekning stilt «vilkår» om hva han har ønsket å gjennomføre/forsøke å gjennomføre av tiltak. Det er også dokumentert at A ikke har fulgt opp råd om egentrening, noe han også selv har bekreftet. I noen tilfeller er det grunnlag for å stille spørsmål ved hvor motivert A har vært for ulike tiltak og egeninnsats i forbindelse med oppfølging av de råd han har fått. Den behandlingen han har gjennomført har i ganske stor utstrekning vært passive tiltak som kiropraktikk, massasje, hvile og aromaterapi. Aktiv behandling over tid, har det vært mindre av.
As krav om uføretrygd har flere ganger vært fremlagt for rådgivende leger. Samtlige har konkludert med at A må utredes videre og eventuelt behandles for sine plager.
Vitnet Stein Nilsen, spesialist i allmennmedisin og med 50 % stilling som rådgivende lege for NAV Klage Vest, forklarte i lagmannsretten at A, selv etter så lang tid som har gått siden ulykken, ikke har fått den viktigste behandlingen for slike tilstander som A lider av, nemlig tilrettelagt behandling ved u spesifikke muskel- og skjelettsmerte. Han har forklart at A må motiveres og trygges på at det ikke er farlig å bruke ryggen og at han bør trene selv om det gjør vondt. Nilsen har riktignok gitt uttrykk for at det er et vanskelig spørsmål om det i dag er noe å hente etter så lang tid, over 15 år etter ulykken. Nilsen har forklart at mye av nøkkelen til det ligger i motivasjon og et ønske om å bli bedre. Nilsen har imidlertid forklart at tidsaspektet er uheldig i denne saken. Lagmannsretten konkluderer likevel med at ytterligere utprøving av attføringsopplegg anses som hensiktsmessig, f.eks. opptrening i døgnbasert institusjon.
Med de strenge vilkår om gjennomgått behandling og utprøving av arbeidsrettede tiltak som følger av folketrygdloven § 12-5, er lagmannsrettens vurdering at det ikke er noen feil ved trygderettens rettsanvendelse.
Sakskostnader:
Søksmålet har ikke ført frem. Hovedregelen er at den part som har vunnet saken, har krav på full erstatning for sine sakskostnader av motparten, jf tvisteloven § 20-2 første ledd jf annet ledd. I tredje ledd er det gjort unntak fra hovedregelen dersom tungtveiende grunner gjør det rimelig.
Lagmannsrettens vurdering er at det ikke foreligger tungtveiende grunner for å frita A for erstatningsansvar for motpartens sakskostnader.
Advokat Ramse Berg har krevd dekket salær med 97 475 kroner. I tillegg kommer reiseutgifter med 5 367 kroner, til sammen 102 842 kroner inkludert merverdiavgift. Det er ikke fremsatt innvendinger mot oppgaven, og den legges til grunn som rimelige og nødvendige kostnader.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning
| 1. | Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet frifinnes. |
| 2. | I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 102 842 - etthundreogtotusenåttehundreogførtito - kroner til staten v/ Arbeids- og velferdsdirektoratet innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen. |