Miljøgifter
Miljøgifter er kjemikalier som er lite nedbrytbare, kan hope seg opp i levende organismer (bioakkumulere) og er giftige. Når vi bruker begrepet giftig her, omfatter dette også langtidsvirkninger som kreft, reproduksjonsskader og arvestoffskader. Også stoffer som er svært lite nedbrytbare og som svært lett hoper seg opp i levende organismer regnes som miljøgifter, selv om de ikke har kjente giftvirkninger.
Tungmetaller
Tungmetaller er metalliske grunnstoffer som kan inngå i flere kjemiske forbindelser. Kvikksølv, som er et giftig metallisk grunnstoff, inngår for eksempel i mange uorganiske og organiske forbindelser. De organiske kvikksølvforbindelsene er spesielt giftige. Bly, kadmium og kvikksølv er blant de mest problematiske tungmetallene i miljøsammenheng. Disse stoffene har egenskaper som gjør at de kan skade dyr og mennesker, og de kan lagres svært lenge i levende vev og i miljøet.
Persistente organiske miljøgifter (POPer)
Persistente organiske miljøgifter kjennetegnes ved at de er giftige, lite nedbrytbare og bioakkumuleres i organismer. PCB og dioksiner er eksempler på persistente organiske miljøgifter. PCB framstilles syntetisk, mens dioksiner kan dannes i industrielle prosesser eller ved forbrenning når klor og karbon er tilstede. PAHer, bromerte flammehemmere og perfluorerte forbindelser er også viktige persistente organiske miljøgifter.
Miljøgifter kan føre til irreversible skader
Det er viktig at miljøgifter ikke havner i naturen, siden de kan føre til irreversible skader både på miljø og helse. Det er ikke mulig å fastsette trygge nivåer i naturen for disse stoffene.
Noen miljøgifter har egenskaper som gjør at de kan spres over store avstander, også til andre deler av jordkloden. På den måten kan de ende opp i sårbare områder, som for eksempel Arktis. PCB og kvikksølv er eksempler på slike miljøgifter.
Miljøgifter samles opp og lagres i organismer
Organiske miljøgifter som PCB og dioksiner er fettløselige og lite nedbrytbare og lagres derfor i organismers fettvev. Mange steder langs kysten inneholder fiskelever (som er et fettrikt organ) slike miljøgifter. Mattilsynet fraråder derfor de som fisker til eget bruk å spise fiskelever fra fisk tatt i skjærgården.
Stoffer som ikke er fettløselige lagres i annet vev eller i andre organer. Perfluorerte forbindelser forbindelser kan binde seg til proteiner i blod og kan bioakkumuleres i lever og galleblære. Metylkvikksølv lagres hovedsakelig i nyrene og i hjernen. Kadmium lagres i nyrene og kan gi kroniske nyreskader. I pattedyr akkumuleres bly i skjelettet og i bløtvev.
Dyr på toppen av næringskjeden er mest utsatt
Miljøgifter kan finnes i enda høyere konsentrasjoner i dyr på toppen av næringskjeden enn i dyr som er lavere i næringskjeden. En slik oppkonsentrering i næringskjeden kalles biomagnifisering.
Biomagnifisering innebærer en fare for at miljøet kan forurenses opp til et nivå som vanskelig lar seg reparere. Dette skyldes at skadene ofte ikke observeres før de oppdages hos dyr på toppen av næringskjeden.
Miljøgifter kan overføres til neste generasjon
I tillegg til at miljøgiftene kan oppkonsentreres i næringskjeden, kan de overføres fra generasjon til generasjon. Hos pattedyr kan miljøgifter overføres til fosteret via morkaken, eller til diende unger via morsmelk.
Skader kan også overføres til senere generasjoner ved at arvematerialet i kjønnscellene skades (arvestoffskade).