Slaget om Okinawa

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Slaget om Okinawa
Konflikt: Stillehavskrigen, andre verdenskrig
Ww2 158.jpg
Den amerikansk soldaten Davis Hargraves dekker Gabriel Chavarria under slaget i mai 1945.
Kartet under viser den amerikanske styrkefordelingen i slaget.
Dato 1. april - 22. juni 1945
Sted Okinawa, Ryūkyū, Japan
Resultat Alliert seier.
Stridende parter
USA Amerikas forente stater
Storbritannia Storbritannia
Australia Australia
Canadian Red Ensign 1868-1921.svg Canada
New Zealand Ny-Zealand
Japan Japan
Kommandanter og ledere
USA Simon Bolivar Buckner jr.
USA Roy Geiger
USA Joseph Stillwell
USA Chester Nimitz
USA Raymond A. Spruance
Storbritannia Bruce Fraser
Japan Ushijima Mitsuru
Japan Chō Isamu
Japan Yahara Hiromichi#
Naval Ensign of Japan.svg Ōta Minoru
Naval Ensign of Japan.svg Komura Keizō
Styrker
Fra 183.000 til 548.000 soldater
1300 skip
400 stridsvogner
1300 kanoner
1500+ fly
107.000+ soldater
24.000+ milits
1000 kanoner
1000+ fly
Tap
12.513 drept
38.9116 sårede
33.096 tap utenfor strid
79 skip
763 fly
~110.000 døde
7400-10.755 fanger
16 skip
3130-7800 fly
Estimert mellom 45 og 150.000 sivile drept
Battle of Okinawa.svg

Slaget om Okinawa (japansk: 沖縄戦; Okinawa-sen) kodenavn «Operation Iceberg» (Operasjon Isfjell), var et stort slag under andre verdenskrig mellom allierte, hovedsakelig amerikanske styrker med støtte fra Det britiske samveldet, og japanske styrker som ble utkjempet på Ryūkyū-øya Okinawa sør i Japan, og som var den største amfibiske landingen under Stillehavskrigen i Stillehavet. Slaget regnes også for å være det største kombinerte land-sjø-luft-slaget i krigshistorien. Det 82 dager lange slaget varte fra april til midten av juni 1945, i krigens sluttfase. Simon Bolivar Buckner jr. var de allierte styrkenes kommandant i slaget, mens japanerne ble kommandert av Ushijima Mitsuru.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

På våren 1945 hadde Japan i virkeligheten allerede blitt beseiret på grunn av de forente staters overlegenhet både i flykrig og på havet, men fremdeles var det ingen tegn på at Japan vill kapitulere. Okinawa, som i motsetning til Iwo Jima er en del av det «egentlige» Japan, var en strategisk øy for de allierte styrkene før en invasjon av de fire japanske hovedøyene kunne begynne. Øya var siste skanse før invasjonen, og den hadde to flystriper som de allierte ønsket å bruke for angrep på resten av Japan.

Tap[rediger | rediger kilde]

Invasjonen, som begynte 1. april, startet med ~150 000 soldater fra den allierte siden, en styrke som senere ble mer en fordoblet. Av disse ble 12 500 drept og nesten 40 000 såret, og mangfoldige flere tusen døde av skader og sykdommer senere. Rett i underkant av 5 000 døde og i underkant av 5 000 ble skadet av det største kamikaze-angrepet som japanerne noensinne satt igang, som også resulterte i 28 sunkne allierte skip. Slaget var det blodigste amerikanerne opplevde i Stillehavskrigen.

Tapet på den japanske siden var sannsynligvis over 100 000 døde soldater. I begynnelsen av slaget forsøkte japanerne gjennom Operasjon Tengō med den enorme slagskipet «Yamato» å stanse den amerikanske landgangen, men dette mislykkes. Den amerikanske flåten senket Yamato da det angrep 7. april. Slaget om Okinawa ble også den første gangen under Stillehavskrigen at japanske soldater overga seg i større omfang.

Innfødte[rediger | rediger kilde]

Sammenlignet med mange av de andre øyene hvor det ble utkjempet kamper på under Stillehavskrigen, med viktige unntak som Timor og Luzon, hadde Okinawa en stor sivilbefolkning. Okinawa var den eneste bebodde delen av Japan hvor det forekom omfattende kamper. Man vet ikke sikkert hvor mange sivile som omkom i dette slaget, men det kan ha vært over 100 000, én fjerdedel av befolkningen. Mange døde også kjempende i organiserte militser mot amerikanerne. Nitti prosent av bygningene på øye ble ødelagte. Den japanske propagandaen skal ha skremt tusenvis til å begå selvmord i stedet for å la seg ta til fange av de allierte. Slaget har derfor i senere tid vært et kontroversielt tema i Japan og på Okinawa. Japanske soldater drepte også omtrent 1 000 okinawanskspråklige av frykt for at de var amerikanske spioner. Det har også blitt reist påstander om at begge sidene drev med utstrakt voldtekt av de innfødte.

Resultat[rediger | rediger kilde]

Slaget om Okinawa endte med en alliert seier, men de store amerikanske tapene i slaget var en medvirkende faktor til at USA valgte å slippe atombombene over Hiroshima og Nagasaki for å tvinge Japan til å overgi seg, i stedet for å invadere de japanske hovedøyene, som mest sannsynlig ville ha vært enda blodigere for amerikanerne. Okinawa forble okkupert av amerikanerne fram til 1972, lenge etter at okkupasjonen av resten av Japan hadde endt, og fremdeles har USA kontroversielle militærbaser på øya.

Slaget har i ettertid blitt kalt «Typhoon of Steel» på engelsk (Ståltyfonen) og «Tetsu no Ame» (Stålregnet) og «Tetsu no Bōfū» (voldelig stålvind) på japansk. Disse navnene hentyder til voldsomheten under kampene, skuddintensiteten og det store antallet allierte skip og stridskjøretøyer som deltok i slaget.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]