Var Berlinmurens fall virkelig slutten på utopienes tidsalder og begynnelsen på den kapitalistiske realisme?

Det er blitt sedvane å framheve det «mirakuløse» ved hendelsene for to tiår siden: Det var som om en drøm gikk i oppfyllelse, det utenkelige skjedde, noe man ikke forestilte seg var mulig, selv ikke et par måneder tidligere. Hvem i Polen kunne forestille seg frie valg med Lech Walesa som president? Men et enda større «mirakel» fant sted noen år senere, nemlig at tidligere kommunister kom tilbake til makten gjennom frie valg, at Walesa ble fullstendig marginalisert og enda mindre populær enn general Wojciech Jaruzelski som et halvannet tiår tidligere knuste Walesas Solidaritet.

Den sedvanlige forklaringen på denne andre reverseringen er de «umodne» forventningene til folket som simpelthen ikke har et realistisk syn på kapitalismen: De vil ha i pose og sekk, de ville ha den kapitalistisk-demokratiske friheten og materielle overfloden uten å betale prisen for et liv i «risikosamfunnet», dvs. uten å gi slipp på tryggheten og stabiliteten som kommunistregimene (mer eller mindre) sørget for. Som de sarkastiske vestlige kommentatorene plikttro bemerket, viste denne edle kampen for frihet og rettferdighet seg i virkeligheten å være en mani for bananer og pornografi. Dagen derpå etter de berusede seiersdagene måtte folket bli tørrlegges og underkastes en smertefull prosess med å lære denne nye realitetens regler, altså prisen man må betale for politisk og økonomisk frihet.

Da den uunngåelige skuffelsen kom, skapte den tre (noen ganger motsatte, andre ganger overlappende) reaksjoner: nostalgi for de «gode gamle» kommunistregimene; høyrenasjonalistisk populisme; forsinket antikommunistisk paranoia. De to første reaksjonene er lette å forstå og de er ofte overlappende (som i dagens Russland). Høyrefolkene som for noen tiår siden skrek «Heller død enn rød!» kan man i dag høre mumle «Heller rød enn hamburgere». Man bør ikke ta kommunistnostalgien for seriøst. Snarere enn et uttrykk for et seriøst ønske om å vende tilbake til den gråe sosialistvirkeligheten, er den en sorgprosess, en mild måte å kvitte seg med fortiden. Oppsvinget i høyrepopulisme er ikke en østeuropeisk spesialitet, men et vanlig trekk ved alle land som har havnet i globaliseringens malstrøm.

LANGT MER interessant er antikommunismens gjenoppstandelse i land som Ungarn og Slovenia nærmere tjue år etter Murens fall. I oktober 2006 ble Ungarn lammet i flere uker av store demonstrasjoner mot det sittende Sosialistpartiet. Demonstrantene knyttet den økonomiske krisen som herjet landet til det faktum at kommunistenes etterfølgere satt ved makten. De bestred regjeringens legitimitet, selv om den ble valgt på demokratisk vis. Da politiet ble satt inn for å opprette et minimum av orden, ble det trukket paralleller til Den røde armés kveling av det antikommunistiske opprøret i 1956. Kort fortalt var påstanden at «fløyelsrevolusjonen» i 1989 burde gjentas, for bakenfor den demokratiske fasaden hadde ingenting endret seg, de samme mørke kreftene trekker fortsatt i makttrådene. Lignende tendenser kan man se i andre postkommunistiske land, eksempelvis Polen som i desember 2006 styrket «lustrasjonsloven» (som forbyr personer som arbeidet for kommunistregimets hemmelige politi og andre personer tilknyttet det tidligere regimet å inneha offentlige stillinger).

Et annet aspekt ved den samme prosessen er omdefineringen i de baltiske landene og i Slovakia av nazikollaboratører til «antikommunistiske krigere»: Kollaboratørvirksomheten, deriblant deltakelse i antisemittiske pogromer, forsvares som en brutal, men nødvendig del av den patriotiske kampen mot kommunismen. Dette er også grunnen til at i den ukrainske «oransjerevolusjonen» som brakte Viktor Jusjtsjenko til makten, sang demonstrantene ofte sanger skrevet av ukrainske nasjonalister som samarbeidet med de tyske okkupantene. Dermed er det ikke overraskende at Europaparlamentet, etter tilskyndelse fra visse postkommunistiske land, vedtok en resolusjon som sidestilte nazisme og kommunisme. Og det er heller ikke overraskende at høyrepopulistenes hovedanklage mot venstresiden i Slovenia er at den står for en «videreføring» (av det gamle kommunistregimet). I en så kvelende atmosfære, reduseres nye problemer og utfordringer til en gjentakelse av gamle kamper, like til den absurde påstanden (som til tider dukker opp i Polen og Slovenia) at rettigheter for homofile og selvvalgt abort er del av et kommunistisk komplott for å demoralisere nasjonen.

Hvor får denne gjenvekkelsen sin styrke fra? Hvorfor vekkes gamle spøkelser til live i nasjoner med så mange unge som ikke engang husker kommunisttiden? Den nye antikommunismen gir et enkelt svar på spørsmålet «Hvis kapitalisme virkelig er så mye bedre enn sosialisme, hvorfor er våre liv fortsatt elendige?»: Det er fordi vi ikke virkelig lever under kapitalisme, fordi kommunister fortsatt styrer, maskert som eiere og bedriftsledere. Ergo trenger vi en ny utrenskning, revolusjonen må gjentas – dette er slående likt måten de gamle kommunistregimene pleide å legge skylden for sine nederlag på den fortsatte innflytelsen til «fortidens krefter».

DET ER EN kjensgjerning at folkene som demonstrerte mot kommunistregimene i Øst-Europa, ikke ba om kapitalisme. De ville ha solidaritet og rettferdighet, de ville ha friheten til å leve deres liv utenfor statens kontroll, til å samles og snakke som de ville, de ville leve et ærlig og oppriktig liv uten den primitive ideologiske indoktrineringen og den kyniske dobbeltmoralen. Som mange skarpsindige eksperter har observert, var idealene som drev demonstrantene i stor grad tatt fra den rådende sosialistideologien – folket håpet på noe som best kan betegnes som «sosialisme med et menneskelig ansikt».

Men er kapitalistisk realisme virkelig det eneste svaret på den sosialistiske utopien? Var det som skjedde etter murens fall virkelig en tid med kapitalistisk modning, en tid da man ga kast på alle utopier? Hva om denne tiden hvilte på en egen utopi?

9. november 1989 markerte begynnelsen på de «glade nittiårene», på Francis Fukuyamas utopi om «historiens slutt» – troen på at det liberale demokratiet hadde vunnet, at letingen var over, at et nytt liberalt verdenssamfunn var like rundt hjørnet, at hindringene som sto i veien for denne ultra-hollywoodske lykkelige slutten bare var empiriske og kontingente (bare litt lokal motstand der lederne ennå ikke hadde forstått at deres tid var over). I kontrast er 11. september hovedsymbolet for slutten på de glade clintonske nittiårene: Det signaliserte en kommende tid med stadig nye murer, mellom Israel og Vestbredden, rundt EU, på grensen mellom USA og Mexico, og også innad i enkeltstater.

Det virker dermed som 90-tallets Fukuyama-utopi måtte dø to ganger: Den liberaldemokratiske politiske utopiens kollaps den 11. september rammet ikke den globale markedskapitalismens økonomiske utopi. Om finanskrasjet i 2008 har noen historisk mening, er det som et tegn på endeliktet til Fukuyama-utopiens økonomiske aspekt. Mens liberalismen presenterer seg som selve inkarnasjonen av antiutopisme – og dagens nyliberalisme som et tegn på en ny æra for en menneskehet som har forlatt de utopiske prosjektene som skapte de totalitære grusomhetene i det 20. århundret – er det nå i ferd med å bli tydelig at 90-tallet var den sanne tiden for utopier med troen på at menneskeheten endelig hadde funnet oppskriften på den optimale sosio-økonomiske orden.

Erfaringene fra de siste tiårene viser tydelig at markedet ikke er en godartet mekanisme som fungerer best når den får være i fred – det kreves mye vold for å skape de rette betingelsene. Måten markedsfundamentalister reagerer på de destruktive resultatene til oppskriftene deres, er typisk for utopiske «totalitarister»: De legger skylden på kompromissene til de som gjennomførte visjonene deres (fortsatt for mye statlig innblanding…) og krever en enda mer radikal implementering av markedsdoktrinen.

SÅ HVOR STÅR vi i dag? Her er det verdt å nevne skjebnen til Viktor Kravtsjenko, den sovjetiske diplomaten som i 1944 hoppet av mens hans var i New York og siden skrev bestselgeren Jeg valgte friheten. Boka er den første fyldige førstepersonsberetningen om stalinismens grusomheter. Den begynner med en detaljert beskrivelse av tvangskollektivisering og hungersnød i Ukraina. Kravtsjenko som på begynnelsen av 1930-tallet fortsatt trodde på systemet, var selv med på å gjennomføre kollektiviseringen. Hans offisielle historie ender i 1949, da han vant «århundrets rettssak» i Paris mot sovjetiske forsvarere som til og med hentet eks-kona til rettssalen for å vitne om lidderlighet, alkoholisme og familievold.¹

Det som er langt mindre kjent er at like etter seieren, da Kravtsjenko ble hyllet verden over som en helt i den kalde krigen, ble han dypt bekymret for McCarthys antikommunistiske heksejakt i USA. Han kom med advarsler om at en slik måte å bekjempe stalinisme på løper faren for å bli lik fienden. Han ble også stadig mer bevisst uretten i den vestlige verden, og utviklet nærmest en besettelse på kritisk endring av også de vestlige demokratiene. Etter at han skrev en langt mindre kjent oppfølger til Jeg valgte friheten, med den talende tittelen I Chose Justice,² gikk han til korstog for å finne en ny, mindre utbyttende måte å organisere produksjonen på. Dette førte ham til Bolivia, der han brukte (opp) pengene sine på å organisere fattige bønder i kollektiver. Knust av de mislykkede prosjektene trakk han seg tilbake og skjøt seg selv hjemme i New York.

I dag dukker det opp nye Kravtsjenkoer overalt, fra USA til India, Kina og Japan, fra Latin-Amerika til Afrika, fra Midtøsten til Vest- og Øst-Europa, og de er flere enn man tror. Den største frykten til de styrende er at deres stemmer vil begynne å skape gjenklang og forsterke hverandre solidarisk. I bevisstheten om at oddsene trekker oss mot katastrofen, er de rede til å handle mot alle odds. I skuffelsen over det 20. århundrets kommunisme, er de rede til å gå tilbake til start og gi jakten på rettferdighet et nytt fundament. Fiendene anklager dem for å være farlige utopister, men de er i virkeligheten de eneste som har våknet fra den utopiske drømmen som holder de fleste av oss fanget. De, ikke de som er nostalgiske for det 20. århundrets «reelt eksisterende sosialisme», er venstresidens sanne håp.

Oversatt av R.N.