Allerede fra vikingtiden kjenner vi skikken med å kvede i tide og utide – ikke minst når man satt til bords. Ofte tok dette form av en duell der det gjaldt å få inn siste strofe, og det gikk i sarkasme, kritikk og ironi. Etter at renessansen hadde nådd nordover til våre utposter, gikk man vekk fra direkte personangrep og ga seg i stedet til å lovprise maten, og da først og fremst leveren.
At det var akkurat leveren som fikk æren av å motta lovprisninger henger sammen med den betydningen for kjærlighet og seksualitet som den ble tilskrevet av folketroen. Ofte hadde rimene derfor en erotisk dimensjon:
Levern den ska stekas över halm och kryddors blad.
Den flicka som tar en gubbe till man lär aldrig mera bli glad.
Overklassen. Ikke alle hadde diktermusene på sin side. Disse kunne kjøpe en bok som ble gitt ut i 1620: Några Bordrim, höfligt och lustigt, så wäl andeligen som wärdsligen. Lefren som brukeligt är: At berimma, hwilka een til dygd upwäkia och reeta kuna.
Leverdikt var, som leveren selv, et overklassefenomen som helst ble brukt til å bryte opp ensformigheten som ofte festet seg ved stormaktstidens uendelig lange bordsettinger. Etter hvert beveget imidlertid skikken seg nedover i samfunnslagene fra bankettsalene til bondestuene. Dermed ble rimene knyttet til den mer folkelige grøten. Tradisjonen vitner den erotiske dimensjonen i det eldste bevarte grøtrimet om:
Gröten är kokt i spiseln och ej i någon kärna.
Fast flickorna säger nej, så vill de ändå gärna.
Norsk mørke. Rimet stammer fra 1818, men den svenske folkeminneforskeren Bengt af Klintberg har skrevet at «1700-talet var det århundrade då seden att rimma till gröten bredde ut sig bland svenska bönder».
I Norge, derimot, er grøtrim et dunkelt kapittel. En av de få omtalene finner vi i samfunnsforskeren Eilerts Sundts tidsskrift Folkevennen fra 1857, og i boken Natur, folkeliv og folketro paa Voss og Vossestranden fra 1896 av Thrond S. Haukenæs finner vi følgende skildring fra et bryllup: «I anledning bruragrauten paa den 3dje dag blev der af hver enkelt efter kjøgemesterens opfordring frembragt korte smaa rim. Køgemesteren rimede først og saa de øvrige; kun bruden blev fritagen derfor. Som en prøve paa disse rim kan her anføres:
Grauten er fin.
Gid han var i magen min.»
Da det svenske borgerskapet ønsket autentisitet i julefeiringen sin på 1800-tallet, og fant den hos bøndene, bredte skikken med grøtrim seg oppover i samfunnslagene. De nye rimene, som man kunne finne i bøker som Oumbärligt vademecum för julklappsgifvare, eller tredje samlingen splitter nya verser till julklappar och rim öfver gröt, hadde imidlertid få referanser til bondekulturen:
Gröten kokt i köket är, ej på riddarhuset.
Om du adlig sköld ej bär, war dock riddare af ljuset.
Parodier. Hos borgerne kunne også et nasjonalistisk og patriotisk innhold gjøre seg gjeldende, inspirert av aktuelle, utenrikspolitiske hendelser. En annen variant var parodier på samtidens litterære storverk. Men ettersom borgerne spiste festgrøt bare én gang i året, ble det så som så med kvantiteten.
Annerledes da hos bøndene som feiret med grøt rett som det var. Bare under gravølet passet det seg ikke med rimerier. Ellers ble de fremsagt både påskeaften og ved barndåp og bryllup, men oftest under arbeidsfester. Her møttes ofte arbeidere og arbeidsgivere rundt samme bord. Dermed var det duket for rim der motsetninger mellom klassene fikk utløp. Husfolket kunne fleipe med hvor late og udugelige tjenestefolket var, mens de på sin side kunne rime om gjerrighet og dårlige arbeidsforhold. Av og til kunne rimene være riktig beske:
Detta stället heter Svälteräng.
Her ska Skråen [Fanden] vara piga eller dreng.
Små skedar och flata fat,
och bonnen vill att vi ska äta med fart.
Det ble rapportert om både slagsmål og langvarig krangling som følge av rimingen etter at julefreden var over. Andre motsetningsforhold som kunne komme frem, var dem som fantes mellom forskjellige bygder. Og når en ny arbeider kom til en gård, fikk vedkommende ofte et niddikt som en del av opptagelsesritualet. Greide vedkommende å rime tilbake, var det bare å takke og ta imot, for da hadde hun eller han vist seg skikket.
Salget sviktet. På slutten av 1800-tallet sank salget av grøtrimbøker. Skikken kom imidlertid tilbake i mellomkrigstiden, og antagelig derfor er det vi finner flere rim i Astrid Lindgrens bok basert på hennes egen barndom, Alle vi barna i Bakkebygrenda:
Mandeln den gikk itu,
Agda blir nok Oskars fru.
Etter andre verdenskrig forsvant bøkene igjen. Det svenske folket og vi her i vest synes nå overlatt til oss selv hva grøtrim angår – om skikken da overhodet fremdeles eksisterer. I våre dager er det helst bare gaver som blir beæret med rim.
La oss ikke gråte av den grunn. Alle står fremdeles fritt til å rime over en god porsjon grøt. Derfor skal dere til slutt få et rim jeg i all beskjedenhet selv har laget etter den gamle malen. Riktig god jul.
Denne grøten er kokt i en gryte og ikke i en hatt.
Med mye av den i magen, sover jeg nok godt i natt.
