Historien om den unike sagaboken Flatøybok er rett og slett fantastisk. Boken er nesten ukjent for det norske publikum, men vil fort kunne sidestilles med Snorres berømte Heimskringla i fortellerkunst og prakt. Nå har forlaget Saga Bok lansert det første av i alt syv bind med professor dr.philos. Torgrim Titlestad ved Universitetet i Stavanger (UiS) som hovedredaktør, og den er illustrert av Anders Kvåle Rue.
Bonden ville foredle sin unge konge
Jon Håkonsson, født i 1350, var en storbonde på gården Vididalstunga på Nord-Island. Han var ressurssterk, både økonomisk velformuende og ikke minst kunnskapsrik. I slektstreet sitt kunne han peke på både historikerne Snorre Sturlason og Sturla Tordsson, skalden Egil Skallagrimsson og den norske kongen Magnus Berrføtt.
Jon Håkonsson visste alt om Norges storhetstid, det såkalte Norgesveldet, da kong Håkon Håkonsson kunne regne sin innflytelse fra Jemtland, Herjedalen og Båhuslen til Man, Hebridene, Færøyene, Orknøyene, Shetland og Island. Og han visste at storhetstiden var fortid. Nå ville han esle Norges unge kong Olav IV Håkonsson til ny storhet ved å fortelle ham om historien, riket og folket han hadde arvet.
Solgte jord og slaktet kalver
Å produsere bok på 1300-tallet var et omfattende og dyrt prosjekt. Men Jon Håkonsson hadde store ambisjoner. For å finansiere verket solgte han noe av jorden sin, og han engasjerte først presten Jon Tordsson til, bokstavelig talt, å føre pennen. Datidens bøker ble skrevet med håndskrift på kalveskinn, og det som skulle bli kjent som Flatøybok kostet hele 113 kalver livet.
De første ordene ble antagelig nedtegnet i 1385. Hovedkjernen består av fire store kongesagaer: Først «Olav Tryggvasons saga», så «Olav den Helliges saga», «Sverres saga» og «Håkon Håkonssons saga». Men boken inneholder også mange mindre historier knyttet til enkeltpersoner – og dessuten en stor avdeling med såkalte annaler. Det er korte, historiske opplysninger ordnet kronologisk fra verdens skapelse til boken ble skrevet. Alt viktig for en ung konge å vite, mente storbonden.
Men slik skulle det ikke gå.
Døde før han kunne få boken
- august 1387 døde plutselig den bare 17 år gamle kongen. Han var da både dansk og norsk konge, og hans mor Margrete Valdemarsdatter hadde innledet samtaler med svenske stormenn om også å legge Sverige under Olavs trone.
Kongens død kullkastet utgiverens planer – men prosjektet fortsatte. Presten Magnus Torhallson tok over pennen etter Tordsson, og arbeidet pågikk helt til ca. 1395. Prestene øste av et stort antall originale håndskrifter, opptil et par hundre år gamle – noen av dem forfattet i god tid før Snorre påbegynte Heimskringla på 1220-tallet. Men de skrev ikke av slavisk, de trakk fra og la til, kanskje fordi ny informasjon var kommet til og fordi de skrev for sin samtid.
Bonden beholdt boken selv
Etter kongs Olavs tidlige død var det hans mor, dronning Margrete, som fikk kronen. Var det noen grunn til å sende henne den påkostede sagaboken? Nei, mente Jon Håkonsson. Han beholdt den selv. Boken var nå på over 200 blader av kalveskinn i en størrelse på 42 x 29 cm pr. stykke – omtrent det vi i dag kaller A3-format. Den var vakkert illustrert med nydelige kunstverk i margene og i de vakre initialene. Den var helt unik.
Boken ble i Håkonssons eie så lenge han levde, men etter hans død forsvant den ut av slekten og havnet hos sysselmannen på Island. Han bodde på Flatøy i det nordvestlige Island, og det er grunnen til at boken i dag kalles Flatøybok .
Boken havnet i Danmark
Tross islendingen Jon Håkonssons uvilje mot å gi boken til kong Olavs danske mor, Margrete, skulle den likevel havne i København. Norge – på 1200-tallet en datidens stormakt – ble redusert fra en slags unionspartner til å bli underlagt Danmark. Og Island fikk samme skjebne.
På midten av 1600-tallet kunne biskop Brynjolfur Sveinsson overrekke verket til danske kong Fredrik 3. Boken var da, sent på 1400-tallet, utvidet med noen blader som fortalte historiene om kong Magnus den gode og kong Harald Hardråde.
Fant veien til Norge
Brorparten av historiene i sagaboken Flatøybok handler om Norge og norske konger. Skulle da bare mangle at den ikke før eller siden skulle finne sin vei til landet vårt. Det skjedde i 1682, da islendingen Tormod Torfæus ble utnevnt til kongelig historieskriver for Norge. Tormod Torfæus bodde da på Karmøy, og hit fikk han tilsendt den verdifulle boken. Og vi kan se av historieverket han skrev, Historia Rerum Norvegicarum (utgitt 1711) at han brukte Flatøybok mye som grunnlag for sin fortelling.
Flatøybok ble returnert til arkivene i København i 1704.
Amerikanerne ville låne, men fikk nei
Flatøybok inneholder blant mye annet «Grønlendingenes saga» og historiene om de norrøne sjøreisene til det amerikanske kontinentet. Det trigget et historiehungrig USA til å ville låne boken til verdensutstillingen i Chicago i 1893. Og de ville strekke seg langt for å få den over. De ville sende et slagskip for å hente boken til New York og deretter bringe den i spesialtog til Chicago – og dessuten forsikre den for den svimlende sum av 75.000 kroner. Men Island protesterte heftig. En så lang sjøreise, med alle de farene som var forbundet med det, var en altfor stor risiko å ta, mente de. Og de fikk gehør. Utlånet ble det aldri noe av.
Island selv ville imidlertid ha boken hjem.
Lang strid førte Flatøybok hjem
I 1874 oppnådde Island begrenset selvstendighet fra Danmark, og i aprildagene i 1940 da tyskerne invaderte Danmark, erklærte Alltinget at den islandske regjeringen skulle ta over alt ansvar for islandsk politikk. 17. juni 1944 erklærte Island seg som uavhengig republikk. Og det ble en republikk som ville ha tilbake sin historie.
Etter en mangeårig bitter strid med Danmark fikk Island tilbakelevert mange av sine historiske dokumenter og håndskrifter. Og i 1971 kom Flatøybok endelig hjem igjen. Islendingene feiret på lik linje som vi feiret kong Håkon 7.s hjemkomst etter krigen. Flatøybok ble delt i to bind – ett ligger nå på utstilling, den andre oppbevares i Arni Magnusson-instituttet for islandske studier.
Den norske oversettelsen av Flatøybok , med historiske kommentarer, vil komme i hele syv bind. Bind 2 og 3 kommer høsten 2015.
Les også:
Norske middelalderskatter bør hjem til Norge
Unikt middelalderdokumentet tilbake i Norge – på lån
Skjelett var birkebeiner, her er historien om opprørsflokken