Tysk, dødskraftig kost

KLEMPERER I LONDON: En stille stund samme år som det tyske rekviemet ble spilt inn. FOTO: HERB SNITZER/MICHAEL OCHS ARCHIVE/GETTY IMAGES

To sterke personligheter i form av dirigent og produsent, i tillegg til Guds sterke fravær, gjør dette til en fullstendig mystisk innspilling.

Balladen om Broder Daniel: Det to amerikanere lærte av å dokumentere det mest ikoniske indiebandet fra 90-talls-Sverige.

Gode broder

VESTKYST: Henrik Berggren er født i 1974 og vokste opp i Västra Frölunda. FOTO: FRA FILMEN

Den amerikanske dokumentaren om Broder Daniel, «I’ll Be Gone», er mest opptatt av hvordan outsiderne la sin elsk på frontmann Henrik Berggren.

I flere sekvenser av filmen «I’ll Be Gone» ligger hovedpersonen og prater i en enorm seng. Og da mener jeg ENORM. Stemmen hans er stiv og medisinert, og får meg til å tenke på skuespilleren Philip Seymour Hoffman. Fra senga forteller han om sine depresjoner, om ME og CFS, kronisk utmattelsessyndrom, men at medisiner nå har gitt ham tilbake halve livet. Og for ham er det ganske mye. Dette er tross alt Henrik Berggren, medgrunnlegger og frontmann i Broder Daniel, det svenske indiebandet som i årene rundt årtusenskiftet sørget for at horder av unge svensker og andre skandinaver satte hjertene sine i brann.

30 år er gått siden Broder Daniel så dagens lys i Göteborg og ga vokalisten Henrik Berggren mytestatus. Et band hvor fortellingene om rusmisbruk, galskap, selvmord og angst alltid har vært en sentral del av den store historien og ettermælet. De ga ut fire album mellom 1995 og 2003. Broder Daniel hadde monsterhits som «Shoreline», «No Time for Us» og «Underground», Håkan Hellström var bandmedlem i to perioder og de sto bak flere av sporene på soundtracket av periodens kanskje mest innflytelsesrike spillefilm, Lukas Moodysons «Fucking Åmål» (1998).

På Way Out West-festivalen i 2008 gjorde Broder Daniel sin avskjedskonsert, tilegnet gitaristen Anders Göthberg som tidligere det året hadde begått selvmord. I løpet av disse årene hadde Broder Daniel gått fra å være et smalt fenomen til å bli et av Sveriges største band. Hatet og elsket. Med musikk som i etterkant har påvirket generasjoner av svenske band. Nå prøver en ny dokumentar å fange essensen av bandet.

«Broder Daniel-inspirerte»

Historien om filmen starter i 2014 da amerikanske Amelia Trask og Sasha Hecht ganske tilfeldig oppdager Broder Daniel. For det var egentlig et annet band som satte dem på sporet av de sagnomsuste og ikoniske indierockernes univers. På en kafé hørte Trask et annet og nyere Göteborg-band, nemlig Makthaverskan. Dette likte hun så godt at betjeningen måte fortelle henne hvem de hadde på høyttalerne akkurat da, og deretter tok Trask kontakt med svenskenes plateselskap. Det viste seg at Makthaverskan akkurat da var i ferd med å slippe plate i USA og Trask tilbød seg å gjøre PR for dem.

Da hun spurte hvordan Makthaverskan best kunne beskrives, fikk hun et innspill om å si «Broder Daniel-inspirerte». Dette ble hennes vei inn i en fascinasjon for Broder Daniel og deretter en jakt på bandets hengivne fans, kjent som Pandaene. Det er resultatet av denne jakten som nå foreligger i dokumentaren «I’ll Be Gone».

Bransjens jakt på det ekte

TRASK OG HECHT: «Som å se Beatlemania utfolde seg uten å ha hørt om The Beatles», er deres beskrivelse av å bli kjent med Broder Daniels gjennomslagskraft.

Når vi får kontakt med Trasks medfilmskaper Sasha Hecht, forteller hun om hvor overrasket de ble over å oppdage at et for dem ukjent band hadde slik en hengiven fanskare.

– Amelia og jeg jobbet begge to i media og musikkbransjen i Brooklyn den gang, jeg som redaktør og skribent i Noisey/VICE og Complex. Amelia ble først introdusert til Broder Daniel gjennom Rasmus Hansén, eieren av Göteborgs uavhengige plateselskap Luxury. De endte opp å bruke en hel ettermiddag på å se Broder Daniel-videoer på Youtube. Amelia løp over til meg dagen etter, hun viste meg et klipp av Henrik som spilte «No Time for Us» under avskjedskonserten på Way Out West i 2008. Med alle Pandaene som gråter sine øyne ut. Det var som å se Beatlemania utfolde seg uten å ha hørt om The Beatles, sier hun.

Selv om det først var langt på overtid at de to fikk øynene og ørene opp for Broder Daniel, var timingen på et vis likevel perfekt. Trask og Hecht hadde lagt merke til at musikkbransjen de jobbet i sto midt oppi et skifte. «Indie» og «Brooklyn» var blitt buzzwords i den globale mainstreamen. Selskaper, annonsører og store labels var godt i gang med å kopiere og kommersialisere det som en gang hadde vært reelt uavhengige kunstneriske uttrykk, med «autentisitet» og «DIY-etos» som bærebjelker.

– I dette nye klimaet ble det stadig vanskeligere for den virkelig uavhengige kunsten å bli sett og hørt. Men heller enn å la omgivelsene slå oss i bakken og gjøre oss apatiske, bestemte vi oss for å gjøre dette til et stort, viktig prosjekt. Noe som virkelig ville minne folk på, for å sitere Henrik i filmen, «hva en stemme med ærlig intensjon høres ut som, hvilken kraft det kan være i noe sånt, og virkningen av det», forteller Hecht.

– Ingen av oss hadde noen gang tenkt på å lage en film før, men da BD-historien falt i våre hender, føltes det bare som det sto i stjernene og vi ble kalt til å gjøre dette.

Tilfeldige filmskapere

    Broder Daniel

  • Indierockband dannet av Henrik Berggren (sanger) og Daniel Gilbert (bass) i Göteborg i 1989, litt etter kom en viss Håkan Hellström med som trommis. Etter en pause mellom 1990 og 92, ble Johan Neckvall og Anders Göthberg innlemmet, mens Hellström var erstattet av Lars «Pop-Lars» Malmros.
  • Slapp sin første plate, «Saturday Night Engine» i 1995, men det var først med tredjeplaten «Broder Daniel Forever» (1998) og spesielt deltakelsen på «Fucking Åmål»-soundtracket at bandet fikk sitt store gjennomslag.
  • Bandet tok en ny pause fra 1999, noe som sammenfalt med at Henrik Berggren var syk og at Hellström, som på ny var blitt med i bandet, opplevde stor solosuksess.
  • I 2003 slapp de sitt siste studioalbum «Cruel Town», og da gitaristen Anders Göthberg tok sitt liv i mars 2008 ble bandet oppløst. Avskjedskonserten fant sted på Way Out West-festivalen, i august samme år.
  • Bandet, Henrik Berggren og fansen er nå portrettert i den amerikanske dokumentaren «I’ll Be Gone».

Trask og Hecht ble deretter besatt av Broder Daniel, og ikke minst av vokalisten. De ville finne ut hvorfor han hadde så stor påvirkningskraft på så mange. Hvorfor sto hundrevis og strigråt på konsert? Var han et geni eller en tufs? Og som Henrik Berggren selv, som på en måte var en vokalist som ikke kunne synge, ble de to amerikanerne filmskapere uten å kunne noe om film. Hans DIY-ånd hvilte over hele prosjektet.

– Sånn sett er filmen sann mot intensjonen vi hadde i begynnelsen, men prosessen ble helt annerledes enn vi hadde drømt om. Vi startet opp i samarbeid med Pitchfork. Men på slutten av 2015 ble musikknettstedet kjøpt opp av gigantforlaget Condé Nast og plutselig skulle de ikke lenger satse på dokumentarer.

Hecht forteller at hun og Trask aldri hadde noen plan om å være regissør, produsent eller redigerer. De er skribenter og hadde sett for seg å hyre inn erfarne filmskapere for å fylle de andre rollene.

– Men i jakten på finansiering og på de rette folka å jobbe med, dukket det stadig opp nye hindre. Så vi bare kjørte på. Det ble til at vi lærte mens vi holdt på.

Berggren reddet av filmen

Filmen er delt inn i fem hoveddeler. I en av dem er fokus på det nevnte Göteborgbandet Makthaverskan. De representerer den nye generasjonen, et band etablert som en direkte konsekvens av at Broder Daniel la opp. Et annet perspektiv tar utgangspunkt i Broder Daniel-fansen. De snakker med Jenny, som er et slags tidsvitne og har masse bilder fra nittitallet. Også andre fans er intervjua, mens tidligere Broder Daniel-bassist Theodor Jensen også lar seg intervjue.

Om hovedpersonen Henrik Berggren heter det at han er ufokusert, nervøs og fraværende, noe hovedpersonen selv virkelig bekrefter i sine intervjusekvenser. Dette stemmer jo for så vidt godt med hvordan livet hans har fortont seg de siste ti-tolv årene. Etter et tiår ute i mørket, slapp han sin solodebut «Wolf’s Heart» i 2017. At han skulle komme tilbake som soloartist var langt fra opplagt – og kanskje en direkte konsekvens av at hans to nyfrelste amerikanske fans fant ham og viste en så stor interesse for ham?

Da Trask og Hecht begynte å jobbe med filmen for fem år siden visste de ikke hvor han var eller hva slags tilstand han var i. Berggren nøler ikke med å kalle de to sine engler, som omtrent hentet ham opp fra graven med sin interesse. De hadde en drøm om å introdusere ham i USA. Noe som også vekket en slags lidenskap hos hovedpersonen selv. Til svenske Filter har han sagt dette om samarbeidet: «Det var stort å høre om dette prosjektet, som en drøm. Da jeg pratet med de to, merket jeg at de umiddelbart kunne se inn i min sjel. Det var absolutt en mystisk opplevelse. Som om noen fra den andre siden hadde funnet meg i min grav. Sånn opplevde jeg det. Helt sant.»

«Etter hvert som jeg har tilbrakt tid i det svenske samfunnet, har jeg en følelse av at folk ikke kommuniserer skikkelig sammen.»

— Sasha Hecht

Kronglete produksjon

En fem år lang kronglete vei mot ferdig resultat kulminerte tidligere i år med premiere på Göteborg Film Festival, og visningen lokket til og med en ellers sky Berggren ut for å gjøre et DJ-sett. Filmen er absolutt severdig og det er imponerende hva filmskaperne har fått til nesten bare med crowdfunding-finansiering. Likevel blir man sittende og undre på hvordan dette kunne blitt med flere fag- og filmfolk involvert. Og om eventuelle løft man ville fått med opptak av flere sentralt plasserte, blant andre Håkan Hellström.

I kulissene har det nemlig vært konflikter om både rettigheter og investeringer, noe som gjorde at Hecht og Trask rett og slett mistet kontroll over innspilt materiale og dermed tilgangen til sin store mesteridé. De slet også med å få klarert musikk for bruk i filmen. For å gjøre en lang historie kort, så var det Berggren selv som på et tidspunkt la en beskyttende hånd over sine engler og betalte en halv million kroner for å få filmmaterialet deres ut igjen. Midlene kom fra overskuddet fra soloplata hans, samtidig som han personlig overtalte plateselskapet til å la filmskaperne bruke musikken hans. Noe av forklaringen til Berggrens engasjement finner man i hans karakteristikk av å bli involvert i filmen: «En ny vår.»

Denne filmen er ikke det første forsøket på å komme til kjernen av Broder Daniel. SVT har tidligere lagd et eget program om Berggren og historien til hitlåten «Shoreline», og Karin Forsmark står bak en grundig radiodokumentar for Sveriges Radio, mens SVT-dokumentaren «Broder Daniel Forever» fra 2009 innebar et nytt blikk på bandet. Tilbyr så denne nye amerikanske dokumentasjonen noe nytt? Ja, den gjør jo det. Tiden har gått og filmen gir de involverte en mulighet til å se ting i etterpåklokskapens lys. Samt perspektiver på hva som kan sies å være arven etter Broder Daniel.

BD/Berggren som ideologi

Så er den jo fascinerende denne fortellingen om det lille store, kortlivede kultbandet, men som fortsatt har fans som uniformerer seg i svart og hvitt. Et fellesskap for dem som føler seg alene, et band som for mange anses som helt livsviktig hjelp. Også musikalsk lever arven videre. Nevnte Theodor Jensen skapte The Plan og spilte også med da Henrik Berggren gikk solo. Håkan er en historie for seg. De svenske bandene Westkust og Agent Blå hadde neppe eksistert uten Broder Daniels inspirasjon. Også her i Norge er svenskene en referanse som stadig dukker opp i omtaler av nye norske band. I det siste er det kanskje Hjerteslag som med sin opprørsromantikk og outsiderestetikk har fått merkelappen «inspirert av Broder Daniel».

I et rent fanperspektiv tror Sasha Hecht at bandet og Berggren setter ord på følelser som mange mennesker opplever, men av en eller annen grunn ikke kan uttrykke. Kanskje noen ganger i frykt for å bli dømt eller fordi de tror de er alene.

– Det jeg hører folk si er at Henriks musikk får dem til å føle seg mindre alene. Og etter hvert som jeg har tilbrakt tid i det svenske samfunnet, har jeg en følelse av at folk ikke kommuniserer skikkelig sammen. Jeg forstår hvor dypt og viktig det er å ha noe som bryter den isolasjonen og som gjør at du føler deg koblet til noe. For meg, personlig, er jeg mest knyttet til ideologien som driver Henrik og hans kunst. Tanken om at du bør gjøre noe. Bare gjør det! Gjør noe helt eget, ikke bry deg om hva andre tenker om det, og legg hele hjertet i det.

Filmen står foreløpig uten norsk distribusjon, men filmskaperne jobber med å få den vist på norske filmfestivaler.

PNL: Hypermoderne rap fra særfransk forstadsperspektiv – med global musikalsk appell.

Tomhet og tosomhet

TO BRØDRE: Adeno og N.O.S., eller Tarik og Nabil Andrieu, fra sitt utkikkspunkt på Eiffeltårnet, i sin video til «Au DD». Deres rapduo PNL står nå på terskelen til toppen av verden, med imponerende strømmetall også utenfor den franskspråklige verden, uten å vike en tomme fra mottoet «Que la familie» – for familien – i bokstavelig og (gate)metaforisk forstand. FOTO: YOUTUBE
PNL

PNL

«Deux frères»

QLF

Som del av utstillingen «Living Cities», som utforsker samtidskunstens relasjon til og respons på den moderne byen, har Tate Modern i London viet prominent plass til den fransk-algeriske kunstneren Kader Attias «Untitled (Ghardaïa)» (2009). Kort fortalt en modell av den algeriske byen med samme navn, grunnlagt rundt år 1000, utført i kokt couscous (!). På veggen ved siden av henger kopimaskinportretter av de franske arkitektene Fernard Pouillon og Le Corbusier. Sistnevntes studiebesøk til Ghardaïa i 1931 var nemlig et sentralt grunnlag for den arkitektoniske stilen som i etterkrigstiden også satte markant preg på de stigmatiserte parisiske forstedene der Attia selv vokste opp. En arkitektur som i andre verk av Attia, for eksempel «Le Tour Robespierre» (2018), skildres som et dehumaniserende verktøy for overvåking og oppbevaring.

Det er innholdsrike, ambisiøse og tankevekkende verker, og det er på høy tid at de påkostede gallerirommene i den moderne europeiske indre by også blir benyttet til å vende tilskuerblikket utover mot drabantbyene. Men det er et pussig tankekors at «høykulturen» her henger et godt stykke bak hælene på den bredere popkulturen. Særlig i Frankrike har den aller mest interessante popmusikken lenge hatt sitt opphav i de såkalte banlieuene. Og landets største band akkurat nå er brødrene Tarik og Nabil Andrieu fra Corbeil-Essonnes, også kjent som den usedvanlige enigmatiske rapduoen PNL.

Kjent for en kompromissløs kontroll på sitt eget narrativ, i løpet av de fire årene og fire albumene siden det plutselige gjennombruddet i 2015 har de til dags dato gjort ett eneste intervju (for det amerikanske magasinet The Fader). De holder alt innen familien, metaforisk og bokstavelig talt, selv da selveste Drake, i kjent «culture vulture»-stil, uttrykte ønske om å gjøre en egen remiks av deres massive og ekstremt musikalsk nedstrippede singel «A l’Ammoniaque», møtte den kanadiske verdensstjernen kontant avslag.

Mens forstads- og gatehistorikken som på vant rapvis lader tekstuniverset til PNL med tyngde og troverdighet, uvanlig nok nærmest konsekvent presenteres fiksjonalisert, gjennom metaforer og allegorier, eller visuelt gjennom de helt fra starten av storslagne, ambisiøse og påkostede musikkvideoene. I likhet med resten av produksjonen hundre prosent uavhengig produsert og distribuert, og selvfinansiert – ifølge mytologien opprinnelig gjennom «skitne penger», muligens via nettverket til brødrenes bankransdømte far.

Det vil si, deres siste video for låten «Au DD», sluppet to uker før det ferske fjerdealbumet «Deux frères», hadde faktisk både finansiell støtte og tillatelse fra det franske kulturdepartementet – filmet som den er i selveste Eiffeltårnet. Som her benyttes som et kraftfullt symbol for «se hvor langt vi har kommet», men også snus opp-ned i Stanley Kubrick-aktige sekvenser og agerer speilbilde for forstedenes trappeoppganger, arenaen for dopsalget teksten skildrer som både kontrast til og speilbilde av tilværelsen som «rap-langere». Ikke noe av dette nye ideer innen rapmusikken, men ingen andre i hele verden brer dette ut på så brede lerret som PNL. Og i en form som er kryptisk, men på samme tid ekstremt personlig, og ja, hundre prosent postmodernistisk i sin postkolonialistiske flerkulturelle mosaikk av kulturelle innflytelser på kryss og tvers, med en kompleksitet som langt på vei overgår selv en kunstner som Kader Attia.

«Noe av den mest sofistikerte rapmusikken på kloden akkurat nå.»

Ta bare en låt som «Hasta la vista», midtveis i dette albumet. Musikalsk sett bygget på karibiske reggaeton-rytmer, med melodiførende mellomamerikanske narco corrido-gitarer krydret med både tabla-aktig perkusjon og den klagende lyden av det som høres ut som midtøstlig énstrengs ørkenfele, og et hint av raï, kanskje? Det hele badet i den nær ambient-aktige synthklangen og den velkjente, autotuneprosesserte vokalen til brødrene lagt lag på lag med dynamisk bruk av varierende grader av ekko og romklang, som ofte markerer varierende grader av distanse, kanskje også tekstmessig.

Det er, vil jeg hevde, særlig vokalproduksjonen, og den rikheten i sonisk tekstur som kjennetegner denne, som gjør PNLs rapmusikk til noe av den mest sofistikerte på kloden akkurat nå. For all del, all ære til de modernistiske beatsene til faste samarbeidspartnere som BBP og MKSB. Men det framstår logisk at deres faste lydtekniker Nk.F, som både spiller inn vokal, mikser og mastrer det ferdige produktet, også er kreditert som «arrangør» på duoens låter.

Også tekstmessig kjennetegnes uttrykket av en lagvis kompleksitet og en krysskulturelt kaotisk mangfoldighet, i et forstadsspråk der fransk møter arabisk møter særegne vendinger lånt fra brødrenes korsikanske farsarv, og en ofte direkte eksotiserende fascinasjon for særlig asiatisk popkultur (som også kan gjenspeiles i musikken, ta for eksempel klimpringen på de svarte tangentene på låter som «Blanka»), eller som nevnt, mellomamerikansk narkokartell-romantiske akustiske gitarer og utbrudd på spansk.

Men det romantiske forholdet til gatelivets brødreskap, møter særlig på dette albumet en alltid tilbakevendende anger og kvasireligiøse moralske kvaler. Der gjennombruddslåten «Le monde ou rien» stolt erklærte «verden eller ingenting», er det som om de siden den gang faktisk har erobret verden, fra sin nye utkikkspost på Eiffeltårnet, men uten å fylle tomrommet innvendig. Derfor vendes blikket innover i stadig økende grad, og i den grad det ses framover, er det med øynene festet i bakspeilet. Som i det enestående andreverset på låta «Chang», der yngstebror Nabil «N.O.S.» åpner med å uttrykke takknemlighet for at de ennå ikke har revet blokka brødrene har vokst opp i, slik at han en dag kan ta med seg sine egne barn tilbake og vise dem hvor han kommer fra – forøvrig en klar distinksjon fra Attias syn på forstadsarkitekturen, som her skildres mer som monumenter og minnesteiner over mennesker som har fylt strukturene med liv og mening.

Men det glir raskt over i en fantasi om å vende tilbake selv, som voksen, tilbake også i tid for å kikke inn i kikkehullet på et yngre jeg. Stå der utenfor i gangen, og undre på hva han som voksen mann har å si til denne yngre utgaven av seg selv. Det ender med at han blir stående utenfor uten å banke på eller ringe på.

Dette kan gjengis, på tross av mildt sagt manglende franskferdigheter, fordi engelskspråklige oversettelser av samtlige av albumets tekster forelå kun dager etter at albumet var ute, oversatt av ivrige fans verden over. For den dagen «Deux frères» ble sluppet, 5. april, var PNL klodens meststrømmende artist på Spotify, med god margin til Queen på nummer to, mens «Au DD» skapte historie to uker i forveien som første franskspråklige raplåt noensinne på strømmetjenestens globale topp tretti. Det sier noe om hvordan brødrene (og Nk.F i kulissene) har skapt et lydbilde som sammen med det visuelle uttrykket, er så uttrykksfullt i seg selv at det også krysser språkbarrierer – i motsetning til for eksempel Kader Attias verk er man ikke avhengig av informasjon om konteksten for å la seg fascineres og trekkes inn i PNLs univers.

Et univers som er en fiksjonalisering og ja, en kunstliggjøring av forstadsrealitetene som, om man ønsker å dykke inn i det, byr på minst like mange komplekse lag av kontekst og mening, men med ennå færre løfter om enkle svar på ufattelig kompliserte årsakssammenhenger. Slik er PNL bevis på at det drøye tretti år etter N.W.A. fortsatt er popkulturen, i form av rap, som skildrer den globale gatevirkeligheten mest effektivt. Ikke nødvendigvis mest realistisk, verken den gang eller nå, men i en fiksjonalisering som stiller de mest sentrale og mest ubehagelige spørsmålene, og lar de stå vid åpne, som blødende sår på samfunnets samvittighet.

Du kan bla til neste sideBla med piltastene