Filmanmeldelse «Joker»: Håpløshetsporno

«Joker» er hodestups forelsket i sitt eget salgbare svartsyn.

DRAMA

«Joker»

USA. 15 år. Regi: Todd Phillips.

Med: Joaquin Phoenix, Robert De Niro, Zazie Beetz

VG:s terninger viser 3 prikker

Mannen som skal bli Batmans erkenemesis, The Joker, heter Arthur Fleck (Phoenix) og bor fremdeles hjemme hos mamma.

Han har en fortid som tvangsinnlagt, spiser syv forskjellige medikamenter daglig, er radmager og røyker sigarettene sine helt inn til filteret. Han har en nevrologisk lidelse som medfører at han bryter ut i latter på upassende tidspunkt, og et godt øye til kvinnen i naboleiligheten. Hun ignorerer ham. Alle ignorerer ham.

Arthur jobber som klovn-til-utleie, men drømmer om å bli standupkomiker. Han lever i en tid – «Gotham»/New York i overgangen mellom 1970- og 80-tallet – som kan minne om vår egen: Folk – les: menn – har mistet troen på fremtiden, de er sinte, og de retter sitt raseri mot elitene.

LITE Å SMILE FOR: Joaquin Phoenix i «Joker». Foto: Niko Tavernise / Warner Bros. / SF Studios

Å fortelle nihilisten The Jokers opprinnelseshistorie som om han var «incel»-enes (gutter og menn som lever i «ufrivillig sølibat») sinnslidende skytshelgen, er en «smart» idé på papiret, som fort kan vise seg å være uansvarlig i praksis. Én ting er helt sikkert: «Joker» er en kalkulert provokasjon fra ende til annen.

Todd Phillips’ film har da også lykkes i å bli omdiskutert lenge før de fleste har sett den. Ifølge enkelte medier har det amerikanske militæret sendt ut en memo der de uttrykker bekymring for potensielle masseskytinger på kino. Betydelig mindre dramatisk er det at Joaquin Phoenix allerede er blitt lansert som Oscar-favoritt.

OG INGENTING Å LE AV: Joaquin Phoenix underholder medpassasjerene på bussen i «Joker». Foto: Niko Tavernise / Warner Bros. / SF Studios

I et debattklima som stadig vekk diagnostiseres som «polarisert», kan det være greit å forsøke å holde tungen rett i munnen, og i første omgang konsentrere seg om ett spørsmål: Er «Joker» en god film?

Ikke veldig, nei. Det må jeg si. Jeg oppfattet den som grim og deprimerende – og oppsiktsvekkende lite spennende. Og fryktelig forelsket i sin egen marginaliserte, mentalt syke protagonist.

Hva mer er: Jeg tenkte hele tiden på den som en mashup av to langt bedre filmer, nemlig Martin Scorseses «Taxi Driver» (1976) og «Komedienes konge» (1982). Denne mangelen på en genuint egenavlet idé lar seg ikke minst føle i filmens siste akt, som er like urealistisk som den er uoriginal, og som rapper en god del fra den svarte mediesatiren «Network» (Sidney Lumet, 1976) også.

SKJØNNER DU ELLER? KLOVNEN ER EGENTLIG SKIKKELIG DEPRIMERT: Joaquin Phoenix i «Joker». Foto: Niko Tavernise / Warner Bros. / SF Studios

Phoenix da? Vel, ingen skal si at han ikke gir sitt alt til et manus som egentlig ikke har gjort seg fortjent til innsatsen.

Det skal også sies at skuespilleren har lang trening i å spille sinnssyke og/eller intense-på-grensen-til-sinnssyke menn, og at hans Joker blir monoton og trettende over to timer (Phoenix opptrer i så godt som hver eneste scene). Vi skjønner at Arthur er gal første gang vi ser ham. Det er ikke mange interessante steder Phoenix kan gå etter det.

JOKER MØTER RUPERT PUPKIN – UNNSKYLD, ROBERT DE NIRO: Robert De Niro er for sikkerhets skyld med i «Joker» han også, for på virkelig understreke «inspirasjonen» fra Martin Scorsese. Foto: Niko Tavernise / Warner Bros. / SF Studios

«Joker» er som skapt til å bli midlertidig både overvurdert og undervurdert, som en film som sier noe «viktig» og/eller «kontroversielt» om «vår tid». Den kommer til å avføde en million aviskommentarer. Slik sett kan den vel sies å være et brukbart tidsbilde fra en steil, kaospreget epoke.

Men kommer vi til å snakke om den slik vi snakker om mesterverkene den plyndrer om fem, ti, femten år?

Nei. Det kan jeg aldri tenke meg.

PAGLIACCIO SOM «INCEL»: Joaquin Phoenix i «Joker». Foto: Niko Tavernise / Warner Bros. / SF Studios

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder