Magnus Carlsen

Magnus Carlsen ble verdensmester i sjakk etter at han i november 2013 i Chennai i India beseiret den sittende verdensmesteren, inderen Viswanathan Anand, med 6,5 poeng mot Anands 3,5. Han forsvarte VM-tittelen i 2014 da han igjen beseiret Anand. Samme år vant han også verdensmesterskapene i hurtigsjakk og i lynsjakk. Som den første i historien satt han da med alle tre VM-titlene. I 2015 ble han den første i historien som klarte å forsvare VM-tittelen i hurtigsjakk. I 2016 og 2018 forsvarte han VM-tittelen i sjakk ved å beseire henholdsvis Sergej Karjakin i New York og Fabiano Caruana i London. I 2018 ble han den første i historien både til å forsvare VM-tittelen i lynsjakk og til å ha vunnet fire slike mesterskap.

I romjula 2019 ble det arrangert VM i hurtigsjakk og lynsjakk i Moskva. Carlsen ble verdensmester i begge grenene. Han vant hurtigsjakken med 11,5 poeng på 15 runder. Han kom et helt poeng foran Alireza Firouzja, Hikaru Nakamura og Vladislav Artemiev. I lynsjakken endte Carlsen og Nakamura begge på 16,5 poeng etter 21 runder, men Carlsen vant omspillet.

Carlsen har vært verdens høyest rangerte spiller sammenhengende siden juli 2011, med en foreløpig toppnotering på 2882, det høyeste tallet i historien. I august 2019 tangerte han toppnoteringen på 2882 i rating. Per januar 2020 er ratingtallet 2872 i langsjakk, 2881 i hurtigsjakk og 2887 i lynsjakk. Den tidligere rekorden tilhørte russeren Garri Kasparov (2851 i 1999).

I oktober 2019 hadde Carlsen spilt 101 partier uten å tape mot spillere med en gjennomsnittsrating over 2750, noe som var ny rekord. Kineseren Ding Liren satt den forrige rekorden i 2018 med 100 partier på rad uten tap mot tilsvarende motstand. I januar 2020 hadde Carlsen spilt 111 partier uten tap. Dermed passerte han Sergey Tiviakov som i 2005 satte den gamle verdensrekorden mot spillere med et ratingsnitt på 2474. Magnus Carlsen tapte sitt siste langsjakk-parti mot Shakhriyar Mamedjarov 31. juli 2018, og antall dager uten tap er også rekord.

Carlsen har fått utmerkelsen «Sjakkens Oscar», som deles ut i Russland, fire år på rad (2009–2012). Han oppnådde den uoffisielle verdensmestertittelen i Fischer Random etter å ha beseiret Hikaru Nakamura i en kamp i 2018.

I det norske sjakkmiljøet ble man oppmerksom på talentet til Magnus Carlsen da han var ni år gammel. Han lærte sjakk i seksårsalderen av faren, Henrik Carlsen, men fattet interesse for spillet først som åtteåring, da han spilte mot storesøster Ellen Carlsen.

Den norske stormesteren Simen Agdestein skjønte tidlig at Carlsen kunne være en framtidig verdensmester. Han lot Carlsen i ulike sammenhenger delta på undervisningen på Norges Toppidrettsgymnas også før han ble vanlig elev på skolen. Carlsens første trenere var de internasjonale mestrene Torbjørn Ringdal Hansen og Bjarte Leer-Salvesen, foruten Agdestein.

Magnus Carlsen slo gjennom internasjonalt som 13-åring i 2004 i C-gruppen i den tradisjonsrike turneringen Wijk aan Zee i Nederland. Hans «romantiske» offerparti mot nederlenderen Sipke Ernst gav ham tilnavnet «Sjakkens Mozart». Et halvt år senere ble Carlsen utnevnt til stormester (den høyeste tittelen i sjakkhierarkiet) av FIDE, den gang som den yngste i verden. Carlsen slo imidlertid ikke rekorden til ukraineren (senere russer) Sergej Karjakin, som ble stormester som 12-åring.

Simen Agdestein skrev en første sjakkbiografien om Magnus Carlsen i 2005, samme år som Carlsen passerte Agdestein på den norske ratinglisten. Carlsen tapte stikkampene om norgesmestertittelen i 2004 (til Berge Østenstad) og i 2005 (til Simen Agdestein), men vant deretter sitt første norgesmesterskap som 15-åring etter seier i stikkamp mot nettopp Simen Agdestein i 2006.

Carlsen deltok relativt sjelden i barne- og ungdomsturneringer, men tok VM-sølv for ungdom (klassen under 12 år) i 2002 og EM-bronse (klassen under 14 år) i 2003. Han spilte sitt første VM (for «voksne») i Libya i 2004, og der ble han utslått i lynsjakk av Levon Aronjan fra Armenia i første runde, etter uavgjort spill i ordinære partier.

Carlsen slo verdenseneren Veselin Topalov i et ordinært parti i 2006 og hadde deretter rask og jevn framgang på ratinglisten. Carlsen noterte et foreløpig toppresultat i superturneringen Nanjing Pearl Spring i høsten 2009, da han med en ratingprestasjon på 3002 kom hele 2,5 poeng foran Veselin Topalov på 2. plass. På samme tid fikk sjakkverdenen vite om et treningssamarbeid mellom Carlsen og Garri Kasparov. Samme år ble Carlsen også verdensmester i lynsjakk.

I januar 2010 var Carlsen for første gang rangert øverst på den offisielle ratinglisten, som den yngste i historien. I 2010, etter kun ett år, brøt Carlsen og manager Espen Agdestein (eldre bror til Simen Agdestein) samarbeidet med Kasparov. Magnus Carlsen ville da styre treningen selv, til tross for suksessen han hadde oppnådd med Kasparovs russiske treningsregime.

Carlsen hadde de foregående årene vunnet de fleste turneringene der verdenseliten var samlet, og han var derfor regnet av mange som favoritt til å bli verdensmester i 2013. Han kvalifiserte seg etter at han i april samme år vant kandidatturneringen i London foran russeren Vladimir Kramnik (verdensmester i 2000–2007) med minst mulig margin. Flere eksperter mente imidlertid at kamperfaringen (særlig knyttet til sjakkteoretiske åpningsforberedelser) og hjemmebanefordelen til rutinerte Anand (verdensmester siden 2007) ville utlikne ratingfordelen til Carlsen.

Carlsen vant likevel med overlegne sifre uten et eneste tap. I prosentvis score er Carlsens seier den mest overlegne i VM-historien på 103 år. Hvis man regner med FIDE-verdensmestrene etter 1993 (da regjerende verdensmester Kasparov brøt med verdenssjakkforbundet FIDE), er Carlsen den 20. verdensmesteren i historien. Mange anerkjenner imidlertid kun verdensmesterrekken som inkluderer Kasparov fra 1993 og Vladimir Kramnik fra 2000, og da vil Carlsen være den 16. verdensmesteren i klassisk sjakk siden Wilhelm Steinitz vant den første offisielle VM-kampen i 1886.

Etter Anands klare nederlag mot Carlsen i 2013 var mange svært overrasket over at han i mars 2014 klarte å vinne kandidatturneringen i Khanty-Mansiysk, og dermed kvalifisere seg til VM-kamp mot Carlsen i november. Carlsens prestasjoner i 2014 var noe mer ujevne enn i de foregående årene, på tross av at han vant VM i lynsjakk, VM i hurtigsjakk og to toppturneringer. Med tanke på at Carlsen nå også var i forsvarsposisjon, mente mange ekspertkommentatorer at psykologien i kampen var snudd i Anands favør siden året før.

Carlsen vant 2. parti, men Anand utlignet med seier i 3. parti. Deretter avgjorde Carlsen med seiere i parti 6 og 11. Kampen var relativt jevn, i motsetning til året før. Carlsens andre seier kunne raskt blitt et tap dersom Anand hadde klart å utnytte en stor tabbe av Carlsen. Begge presset ofte med hvit, og Anands valg av 1.d4 som førstetrekk var langt mer vellykket enn bruken av 1.e4 i forrige kamp.

Sergej Karjakin var en usannsynlig VM-utfordrer, med tanke på at han på forhånd var rangert som nummer ni i verden. Kampen ble på tross av dette svært jevn. Etter de tolv langsjakkpartiene var stillingen lik, mens Magnus Carlsen avgjorde i sin favør ved å vinne de påfølgende hurtigsjakkpartiene 3 – 1. Kampen ble spilt i New York, men fikk antagelig noe redusert mediedekning grunnet valget av Donald Trump som USAs president bare dager før start.

Carlsen presset Karjakin i mange av partiene, men sistnevnte viste ifølge ekspertkommentatorene svært godt forsvarsspill. Eksempelvis satte han i flere partier opp såkalte «festninger» i sluttspillet, der Carlsen ikke hadde noen måte å komme videre på for å vinne. Karjakin fikk også sjanser, og vant parti 8, etter syv innledende remiser. Carlsen utliknet med en seier i parti 10. Parti 12 valgte Carlsen å styre inn i en rask og udramatisk remis. Dette var et kontroversielt valg som skuffet mange tilskuere. Dette gav ham imidlertid et langt avbrekk for å forberede den påfølgende hurtigsjakken, der han også viste seg sin motstander helt overlegen.

Amerikaneren Fabiano Caruana var en naturlig utfordrer i VM-kampen som ble spilt i London. Caruana var like bak Carlsen på ratinglistene, og det siste året hadde begge spillerne vunnet flere toppturneringer og prestert på omtrent samme nivå. Alle de tolv langsjakkpartiene endte med remis, og Carlsen avgjorde omspillet ved å vinne tre strake seiere i hurtigsjakk.

Partiene ble ofte lange, og begge spillerne hadde sjanser til å vinne underveis. Som hvit valgte Carlsen trygge og forsiktige åpninger. Strategien med å ta få sjanser viste seg spesielt godt i siste runde, da Carlsen tilbød remis i en bedre stillling. Dette var en avgjørelse han ble kritisert for av mange. Som i VM 2016 viste imidlertid strategien seg å være vellykket, siden han igjen var overlegen i hurtigsjakken. Carlsens intuitive spillestil passer godt med kort betenkningstid, mens Caruana i stor grad baserer spillet sitt på tidkrevende regning.

Carlsen er blitt sammenliknet med flere legendariske sjakkmestre i sjakkhistorien. Som frontfigur og klar ener i verdenssjakken uttrykker mange sjakkentusiaster et håp om at Carlsen kan gi sjakkspillet et løft på verdensbasis slik amerikaneren Bobby Fischer (verdensmester i 1972–1975) og russeren Garri Kasparov (verdensmester i 1985–2000) gjorde i sin tid.

Spillestilen til Carlsen blir ofte sammenliknet med den intuitive stilen til cubaneren José Raul Capablanca (verdensmester i 1921–1927). Mange mener at Carlsen er det største naturtalentet i sjakken siden nettopp Capablanca. Begge disse har sin styrke i aktivt posisjonsspill og sluttspill, der deres sans for brikkenes harmoni kommer til sin rett. Også russeren Vasilij Smyslov (verdensmester i 1957–1958) var kjent for denne stilen.

Kasparov har ofte fremhevet ulikhetene mellom sin egen analytiske og varianttunge tilnærming på den ene siden og Carlsens mer intuitive stil på den andre siden. Kasparov mener at Carlsen har mye til felles med Anatolij Karpov (verdensmester i 1975–1985), Kasparovs viktigste motstander på 1980- og 90-tallet. Karpov var kjent for stor utholdenhet i sluttspillet og en sterk vinnervilje. Dette er to karakteristikker som passer svært godt på Carlsen. I motsetning til Karpov er Carlsen imidlertid ikke en utpreget hvitspiller, men en spiller som liker å sette motstanderen under press både med hvit og svart.

Carlsen skiller seg fra mange moderne toppspillere, og generelt fra den analytiske sovjet-russiske tilnærmingen, ved å legge mindre vekt på åpningsfasen og teoretiske studier. Med svarte brikker har Carlsen et solid og variert åpningsrepertoar, men med hvite er hovedmålet å få en spillbar stilling og unngå motstanderens forberedelser. Carlsen spiller varierte åpninger med hvit, men han byr sjelden på teoretiske nyheter, slik blant andre Kasparov og Fischer var kjent for.

Magnus Carlsens stil er på mange måter universell. Han kan spille de fleste stillingstyper og har derfor ingen klare favorittåpninger. På dette området minner han om Boris Spasskij (verdensmester i 1969–1972) og Emanuel Lasker (verdensmester i 1894–1921). Mange sjakkeksperter påpeker parallellen til Lasker, som var kjent for sin psykologiske stil der han valgte spilleopplegg etter motstanderens svakheter. Dette passer godt med Carlsens uttalte mål om alltid å spille de trekkene som er mest ubehagelige for motstanderen.

Carlsen er den første verdensmesteren som er vokst opp med datamaskiner som treningsverktøy. Kasparov mener imidlertid at Carlsen har en «menneskelig» stil, der harmoni og intuisjon er viktigere enn konkret variantregning. Et av de fremste kjennetegnene ved Carlsens spill er hans tålmodighet og utholdenhet i sluttspillet. Her drar han nytte av en svært god fysikk.

Noen kritikere har ment at Carlsen først og fremst venter på at motstanderen skal gjøre feil. Han har selv påpekt at han ser på sjakkspillet som en kamp menneske mot menneske, og at det derfor er naturlig at han med alle midler prøver å frembringe feil hos motstanderen. Til det «evige» spørsmålet om sjakk er kunst, vitenskap eller sport, svarer Carlsen at spillet inneholder alle disse elementene, men at sjakk for ham i første rekke er sport.

For øvrig har Carlsen, som de fleste sjakkspillere, ingen sterke meninger i spørsmålet om det er meningsfylt å skille mellom begrepene sport og idrett, og om den organiserte sjakken burde være en del av den norske idrettsbevegelsen. Spørsmålet ble på ny aktualisert under idrettsgallaen 2014 der Carlsen vant tre priser (Årets navn, Åpen klasse og Utøvernes pris), men ikke ble nominert i klassen som årets mannlige utøver, da Norges sjakkforbund ikke er medlem av Norges idrettsforbund.

Carlsen har ikke markert seg spesielt sterkt i sjakkpolitiske spørsmål, men stod over forrige VM-syklus i protest mot kvalifiseringssystemet til FIDE. Carlsen støttet presidentkandidaturet til Anatolij Karpov ved FIDE-valget i 2010 og sympatiserer med de sjakkpolitiske ambisjonene til Garri Kasparov.

• Asker Schakklub
• Norges Toppidrettsgymnas (NTG)
• Stavanger sjakklubb
• Vålerenga sjakklubb
• Offerspill sjakklubb

• Biel (2007, 2011)
• Wijk aan Zee (2008, 2010, 2013, 2015, 2016, 2018)
• Foros (2008)
• Nankin (2009, 2010)
• London (2009, 2010, 2012, 2015)
• Bazna (2010, 2011)
• Grand Slam (2011, 2012)
• Moskva (2011, 2012)
• San Luis (2013)
• Shamkir (2014, 2015, 2018, 2019)
• Zürich (2014)
• Grenke, Baden-Baden (2015, 2019)
• Norway Chess (2016)
• Isle of Man Open (2017)

• sjakk
• sjakk – norske stormestere
• sjakk – norske internasjonale mestere
• verdensmestere_i_sjakk

• Magnus Carlsens offisielle nettside