Gyldigheten av vedtak om avslag på prøveløslatelse
Høyesteretts dom, 10.03.2011, HR-2011-00516-A, (sak nr. 2011/231), sivil sak, anke over dom
A (advokat John Christian Elden) mot staten v/Justisdepartementet (advokat Ingrid Skog Hauge)
Dommere: Tønder, Akerlie, Noer, Øie, Skoghøy
Saken gjaldt gyldigheten av vedtak om avslag på prøveløslatelse. Spørsmålet var om det er i strid med Grunnloven § 97 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 7 å anvende nye og strengere regler om prøveløslatelse enn det som gjaldt på handlings- og/eller domstidspunktet.
A ble i 2000 dømt til fengsel i 21 år. På den tid gjaldt en særregel om adgang til prøveløslatelse etter 12 år for innsatte som var idømt fengselsstraff i mer enn 18 år, jf. fengselsloven § 35 første ledd andre punktum. Regelen ble ikke videreført da fengselsloven ble avløst av straffegjennomføringsloven, som trådte i kraft 1. mars 2002. Etter straffegjennomføringsloven § 42 første ledd gjelder hovedregelen om at prøveløslatelse kan skje etter to tredjedels soning, også innsatte med idømt fengselsstraff i mer enn 18 år. For As del vil det si etter 14 år. Etter tredje ledd er det imidlertid adgang til prøveløslatelse etter at halvdelen av fengselsstraffen er sonet (framskutt prøveløslatelse). Vilkårene etter denne bestemmelsen er klart strengere enn vilkårene etter første ledd om prøveløslatelse etter to tredjedels soning og vilkårene som gjaldt etter fengselsloven § 35 om prøveløslatelse etter 12 år for innsatt som var idømt fengselsstraff i mer enn 18 år.
I 2009 søkte A Kriminalomsorgen om prøveløslatelse etter soning av 12 år av straffen. Søknaden ble vurdert etter regelen om framskutt prøveløslatelse, og den ble avslått. A mente han i realiteten hadde fått en strengere straff ved at 12 årsregelen var blitt opphevet, og at det derfor var i strid med Grunnloven § 97 og EMK artikkel 7 når søknaden ble vurdert etter dagens regler og ikke etter reglene slik de lød på domstidspunktet (og gjerningstidspunktet). Tingretten frifant staten.
Etter at det var gitt samtykke til direkte anke, kom Høyesterett til samme resultat som tingretten. Spørsmålet var om A hadde fått en forventning om prøveløslatelse etter 12 års soning som var beskyttet mot senere lovendring til skade for ham. Høyesterett la vekt på at A etter den tidligere lov ikke hadde noe rettskrav på å bli prøveløslatt etter 12 år. Adgangen berodde på et skjønn, og selv om praksis på gjernings- og domstidspunktet tilsa at han kunne forvente å bli prøveløslatt etter 12 år, var det ikke noe til hinder for at praksis ble endret. Han hadde da heller ingen beskyttelse mot lovendring som ga nye og strengere regler. Lovendringen var heller ikke i strid med EMK artikkel 7 – verken tilbakevirkningsforbudet eller kravet til forutsigbarhet.