ANTROPOSOFI OG ARKITEKTUR
Byggekunst nr.5 1992

På 1970-tallet ble det alminnelig å snakke om «alternativbevegelsen», et sammensatt fenomen med en ny tilnærmingsmåte til bl.a. medisin, landbruk, naturvitenskap, økologi, psykiatri og samfunnsvitenskap. Nå skulle en ny helhetstenkning erstatte den vanlige fragmentariske forståelsen av virkeligheten. Vestlig rasjonalisme skulle suppleres med
østerlandske impulser.

I denne søkende perioden var det mange som oppdaget antroposofien. Her fantes det en fiks ferdig bevegelse som tilbød alternativer på de aller fleste områder, her ble orientalske impulser kombinert med
kristen arv. Karismatikeren Rudolf Steiner skapte tidlig i dette århundre et åndelig univers som innbefatter de fleste menneskelige uttrykksområder, også kunstneriske felt som dans, maleri og - arkitektur.

Rudolf Steiners arkitekturinnsats ble lenge oversett, og Arne Klingborg forklarer et annet sted i dette heftet hvordan han ble gjenopp-
daget av Dennis Sharp og Wolfgang Pehnt og fikk sin rettmessige plass som en av fornyerne i vårt århundres arkitekturhistorie. Forsømmelsen henger sammen med at tysk ekspresjonisme ble liggende utenfor
hovedstrømmen, og at tyske åndstradisjoner ble sett på som et esoterisk fenomen som bare hadde interesse for de troende.

Men den raske veksten i antallet steinerskoler har gjort at brede lag av befolkningen nå har kjennskap til antroposofien. Samtidig kan
man også merke at impulsene fra Rudolf Steiner har fått en langt større betydning for den allmenne arkitekturutviklingen.

I norsk kulturliv fikk Steiner først betydning for dikterne: Olav Aukrust (1883-1929) og Alf Larsen (1885-1967) før og fetterne André
Bjerke (1919-85) og Jens Bjørneboe (1920-76) etter krigen. Til den nye generasjonen (formet på 1970- og 80-tallet) som har mottatt viktige impulser fra antroposofien, hører Kai Skagen, Peter Normann Waage og Ketil Bjørnstad. Og etter dem har Erik Fosnes Hansen kom-met til. Skagen og Waage skapte med tidsskriftet Arken (1978-89) et blad med imponerende kvalitet og greide å nå ut til kretser som sto antroposofene fjernt.

Da Jens Bjørneboe var lærer på Steinerskolen i Oslo på 1950-tallet, holdt den til i noen falleferdige tyskerbrakker ved Smedstaddammen. Siden den gang, og da særlig i de to siste tiår, har det skjedd en utrolig vekst i antallet steinerskolen og nå skal det være hele 25 stykker i Norge. Samtidig har også kravet til det arkitektoniske uttrykk økt. De første steinerskolene var ofte svært så alminnelige, enten vanlige hus som ble tatt over, eller nytegnede skolebygninger som ikke var spesielt «antroposofiske». Men tidlige antroposofiske arkitekter fantes det (f.eks. Eivind Thommasen i Oslo og Jan Olav Reither i Bergen).

Per Cappelen tegnet en fin «normal» trebyg-
ning til steinerskolen på Grav, men han følte
seg tydelig mer uvel da han måtte prøve seg
på Steiner-arkitektur på Hovseter.

I nordisk sammenheng var Kristofferskolan i Stockholm (1967), tegnet av Erik Asmussen, viktig. Den ble et forbilde for mange (bl.a. CUBUS i Bergen), og var dessuten opptakten til Asmussens mange betydningsfulle byggverk ved antroposofenes nordiske senter ved Jårna sør for Stockholm. Det er min oppfatning at Asmussens eksempel har vært en av de viktigste inspirasjonskildene for utviklingen innen svensk arkitektur i det siste tiåret. Danskfødte Asmussen og engelskfødte Erskine har vært med å dreie pendelen- i svensk arkitektur bort fra den rettvinklede modernisme til det mer ekspressive.

Erik Asmussen har vært en fornyer innen
antroposofisk arkitektur av internasjonalt for-
 mat. Trolig kommer det av at han hadde fått
en ballast som utdannet og praktiserende
modernist innen han kom til antroposofien.
Han hadde tyngde nok til å forholde seg selv-
stendig til Steiner. En tilsvarende selvstendig-
het merker man hos finnene Lauri og Anna
Louekari og ungareren Imre Makovecz, som
også har mottatt viktige impulser fra Steiner.
Den samme viljen til uavhengighet merker
man hos Arbeidsgruppen HUS. Disse arkitek-
tene ble, stort sett, utdannet på det opprørske
70-tallet og ser Steiner som en av flere inspirasjonskilder.

Da kontoret ble presentert i Byggekunst nr.
6-84 som en del av «Bergensskolen», var det
bl.a. med en artikkel («Demningen brister»)
av Espen Tharaldsen der han forklarer grup-
pens teoretiske ståsted. Der heter det:
«Demningen er modernismen (...) Systemer
og vitenskaper ble tidlig til demningsformler,
slik påla vi oss selv å demme opp for fanta-
sien.» I samme hefte av Byggekunst vises Steinerbarnehagen i Bergen. Dette huset, tegnet av Arbeidsgruppen HUS, har utskårne ormer på gavlen og nøkkelhullformet inngangsomramning, og kan vel sies å illustrere hva som skjer når demningen brister og fantasien får boltre seg fritt.

På slutten av Tharaldsens artikkel fra 1984
etterlyser han en ny syntese som kombinerer
fantasi og orden. Den nye steinerskolen i Sta-
vanger, som vi presenterer i dette heftet av
Byggekunst, kan sees som et forsøk på å opp fylle dette programmet. Til å være steinerskole er bygningen svært ordnet. Den er bygget opp av moduler og kan overfladisk minne en del om Lund & Slaattos strukturalistiske kulturhus i Stavanger, men Tharaldsen sier at silhuetten til Ryfylkeheiene har vært en vel så viktig inspirasjonskilde. Men viktigere er det å legge merke til den frihet som arkitekten tillater seg innen sitt ordenssystem, f.eks. er vindusinndelingene svært forskjellige. Klasseromsstørrelsen stemmer heller ikke med modulstørrelsen;
; de minste klassetrinnene får bare litt av modulen, mens det øverste trinnet får hele. Det er også verd å merke seg at dette må våre et av de i få antroposofiske bygg der konstruksjonen uttrykkes i fasaden.

Den nye steinerskolen i Stavanger er et dris-
tig byggverk som tøyer våre ideer om hva som er antroposofisk arkitektur. Men dens serie av dobbeltkrumme takflater er også et ambisiøst innlegg i den generelle arkitekturdebatt. Det viktigste den har å si oss, er at antroposofisk arkitektur trenger flere impulser enn de som kommer fra Steiner - og at dagens arkitekter ! ikke bør overse Rudolf Steiners eksempel som
en nødvendig inspirasjonskilde.

Ulf Grønvold