TEKST: Eirin Pedersen

Willy Pedersen er professor på Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved UiO, og har ledet komiteen som lager norsk sosiologisk kanon. Dette er dog ikke et portrettintervju av en professor i sin beste alder, men et forsøk på å portrettere et mandat, og en arbeidsoppgave. Og en sterk oppfordring om å lese de sosiologiske klassikerne, om det er på nytt eller for aller første gang.

– Du er komitéleder, men hvem er det du har ledet?

– Sammen med Jon Rogstad fant jeg et knippe veldig kompetente folk – Andreas Hompland, Cathrine Holst, Ida Hjelde og Ola Korsnes. Det var disse vi ønsket, og alle sa ja. Det er variasjon i alder, faglig bakgrunn og kjønn. En helt optimal gruppe. Etter hvert fikk vi også en god del hjelp av Hans Erik Næss, som fungerte som sekretær, og fra universitetsbibliotekar Eystein Gullbekk, som fant fram tekster og lagde en flott utstilling på Universitetsbiblioteket. Alle har gjort en kjempeinnsats.

– Hvordan jobbet dere?

– Arbeidet åpnet med at vi inviterte alle i Sosiologforeningen samt en rekke andre til å nominere, og jobbet også selv mye med dette. Vi startet ut høsten 2009 med rundt 100 tekster på bordet, og skulle ned til 25. Vi hadde først et ganske langt seminar i oktober, etter å ha gjort en god del forarbeid. Her diskuterte vi mandatet, skrellet bort temmelig mye og satt igjen med rundt 40-50 tekster. Det vil si: en blanding av tekster og forfattere vi visste måtte med, men hvor vi var usikre på hvilke tekster som var viktigst. Så jobbet vi 3-4 måneder med finlesning av de ulike tekstene og forfatterskapene. E-postene gikk flittig, så møttes vi nok en gang, i februar 2010, og diskuterte oss fram til det endelige utfallet. Dette er jo vår versjon, og ofte stilte vi spørsmålet: ”Er det noen som virkelig brenner for denne?”. Hvis ingen gjorde det, eller sa at den må vi ta en ny runde på, så ble teksten kastet ut. Kjernen av tekster er flott, men grensene til det som ikke kom inn, er ganske skjøre. Hadde vi hatt ti plasser til, kunne vi tatt med ti tekster til og fremdeles hatt en veldig god kanon.  

– Er det noen kjennetegn ved tekstene som har kommet med?

– Ja, som i mandatet, høy kvalitet og originalitet. Vi har flere storslagne monografier, folk som satt lenge og jobber med den store boka med grundig og omfattende feltarbeid, og endte ut med noen originale prinsipper for å fortolke materialet. ”Den diagnostiske kultur” hos Yngvar Løchen, eller begrepet om ”censoriousness” hos Thomas Mathiesen. For begge gir dette en egen fortolkningsramme som får systemet til å fremstå på en annen måte. Ambisiøse arbeider, som de bruker til å se på verden på en ny måte, og som har hatt implikasjoner – både for psykiatrien og fengselsvesenet.

– Er det noen av tekstene som er med fordi de har hatt en sterk forkjemper hos én av komitémedlemmene? Som har overbevist de andre?

– Ikke i det hele tatt, ideene kan ha kommet fra mange hold, i nominasjonsprosessen osv. – men vi er enige om denne listen. Det var hele tida klart at vi skulle ende med konsensus, det ga en mye bedre prosess. Vi arbeidet helt mot slutten med å ta inn og ut tekster. Det har aldri vært stemmegivning, alle har deltatt i samtalene helt til slutt. Hele komiteen står bak, uten antydning til dissens. Vi er veldig fornøyd med resultatet.

– Hva er mandatet dere har jobbet ut i fra?

– Mandatet hadde fem punkter som ga oss retning i arbeidet med å velge ut tekster – faglig originalitet og kvalitet, faglig virkningshistorie, samfunnsmessig virkningshistorie, håndverksmessig og metodisk soliditet, og litterær verdi.

Noe av det første vi måtte se på, var jo hva slags teksttyper vi skulle vurdere. I utgangspunktet tenkte nok mange at vi skulle se på bøker, men det viste seg fort at dette ble feil. Det er lite som tilsier at en bok skal ha en annen status enn en artikkel. Vi var også opptatt av sosiologiske fagtekster – og det betyr at vi avgrenser oss mot skjønnlitteratur som har vært samfunnsmessig viktig. Ibsen kunne vært interessant å ha med, Fløgstad, eller Seljestads roman Blind, som er svært sosiologisk relevant. Men vi har ønsket å avgrense oss mot skjønnlitteratur, og også fra rene reportasjebøker. Dem er det ikke så mange av nå, men på 70-tallet var det mange rene reportasjebøker, særlig noen av de tidlige Pax-bøkene.

Vi fant også ut at det kunne være flere forfattere til en tekst. Det ble også et spørsmål om samme forfatter kunne ha publisert flere tekster som kunne komme med i kanonen, og noen er jo inne med flere. Når teksttyper og forfatterkriteriene var på plass, så måtte vi avgjøre språkform. Noen av tekstene i kanonen er på engelsk, men forfatteren av tekstene skal i hovedsak ha virket i en norsk kontekst.

Utdanning var også et kriterium som måtte diskuteres – det er jo en del av de som er representert i kanon som ikke er sosiologer av utdanning, men jurister, filosofer eller statsvitere. Harriet Holter var for eksempel sosialøkonom. Så vi fant ut at formell utdanning ikke kunne være avgjørende. Men det vanskeligste var spørsmålet om grensedisipliner – hvor starter sosiologien og hvor slutter den, i forhold til filosofi, rettssosiologi, juss?

– Innenfor sosiologien er det jo alltid mye refleksjon rundt dette – hvor går sosiologiens grenser, hva er det som kjennetegner og konstituerer sosiologien som fag i grenser mot andre samfunnsfag? Dette er jo en pågående refleksjon og diskusjon innad i faget, særlig nå i jubileumsåret, som dere nå har materialisert i denne kanonlisten?

– Vi har måttet jobbe mye med denne grensegravingen, og dette er altså vårt bidrag, hvor vi for eksempel sier at både Cato Wadel og Stein Rokkan også er viktig for sosiologien. Dette med faglig tilhørighet var noe av det vi diskuterte mest i komiteen. I tekstene vi har skrevet, om kanonbidragene, prøver vi derfor å reflektere over hvordan teksten er viktig nettopp i en sosiologisk kontekst.

– Hva kan dette kanonarbeidet fortelle oss om sosiologien?

– Det forteller oss ikke minst at det kan være ganske uklare grenser mot bla filosofi, antropologi, statsvitenskap.

– Men hva er det som gjør at disse arbeidene er sosiologi, og ikke filosofi eller antropologi?

– Det er det konkrete svar på for hver av tekstene. Når det gjelder for eksempel Christies arbeid om konsentrasjonsleirfanger, så var det et helt overraskende originalt, spennende arbeid. Han har et radikalt blikk for disse folkene, som på den tiden dels var skjult, dels var demonisert. Når det gjelder ”Deltakar og tilskodar”, så er det et arbeid som nok er filosofisk, men som har bidratt til sosiologers selvrefleksjon, måten å tenke på, hva som utgjør egenarten til den slags fenomener vi studerer. Det samme gjelder Elsters Ulysses and the Sirens. Bestemte typer funksjonalistisk pregete forklaringer var ikke lenger mulige etter den boka. Det å komme fram til et allment svar på hva som er sosiologi, og hva som ikke er det, og hvorfor, er heller ikke mulig. Det tilhører noe av vår disiplins egenart.

Det var mange vanskelige avgrensninger som vi diskuterte generelt, og så innebar det selvfølgelig til slutt at når vi hadde snakket løst og fast om dette, så kom det ned til at the proof of the pudding is the eating. Vi må se på tekstene og se om våre avgrensinger og kriterier holder vann. Det meste av debattene våre hadde et veldig konkret preg. Den enkelte tekst ble finlest og diskutert, fram og tilbake.

– Mandatet tilsier at dere skulle velge tekster, og ikke forfattere. Men noen av forfatterne, som Eilert Sundt, Vilhelm Aubert eller Harriet Holter, for eksempel, er nokså opplagte kandidater til å være med på listen. Hendte det at dere hadde åpenbare kandidater og deretter fant tekstene som skulle inn? Kort sagt – mannen eller ballen?

– I noen tilfeller er det ganske åpenbart at det er et bestemt arbeid som skal inn. For eksempel Lysgaard, hvor Arbeiderkollektivet er det utvilsomt mest betydningsfulle. I andre tilfeller er det mer uvisst. Skal Nils Christie inn, og hva skal han inn med? For ham hadde vi fire-fem ulike muligheter. Men vi skjønte fort at han skulle inn. Slik var det med Østerberg også, det var helt klart at han skulle inn, men hva skulle vi velge? Ingen var inne før vi startet. I noen – nokså få – tilfeller var alle med en gang enige om at en bestemt person skulle inn, men vi var usikre på hvilket arbeid som var det viktigste. Vi skjønte jo at Aubert skulle inn, og Eilert Sundt, og kom raskt fram til at det her er det rett og slett var flere arbeider som er helt sentrale. Det ble både mannen og flere baller.

– Det har blitt stilt spørsmål om den tidlige sosiologien – var den en gullalder eller gullrush? Nytt og nyskapende da, men hva har stått seg? Blir dette spørsmålet besvart i kanon?

– Det var spennende å lese de såkalte gullalderarbeidene på nytt. De kom på 1960-tallet. Noen av dem har holdt seg overraskende godt, det gjelder både Lysgaard, Løchen og Mathiesen. Dette er jo monografier – om arbeidere, de som befinner seg i psykiatriske sykehus og fanger. Alle er storslagne, flotte arbeider, faglig originale, som jo er kriterium nummer én. De står seg helt opplagt. De har dessuten både hatt faglig og samfunnsmessig virkningshistorie.

– Hva skal denne kanonen brukes til, hva har kommet ut av den, hva sitter man igjen med? Bruker universitetet nok av disse bidragene?

– Jeg mener vi bør løfte fram flere av disse tekstene. Det er som med skjønnlitteratur: Hva er det som har satt ny standard, gjort en forskjell? Å ha en refleksjon rundt det vil ofte kunne være klokt for å se veien videre. Nå skal vi prøve å få til et mindre tekstutvalg fra denne kanon som vil være tilgjengelige for studentene, som kan brukes i bachelorundervisningen. Når disse tekstene ikke er inne på pensum i dag, er det ofte av makelighetshensyn – fordi de er dårlig tilgjengelig eller at de er litt for omstendelig skrevet. Vi leser jo ganske mye klassisk sosiologi, Weber og Durkheim. Men det er en god del av de norske kanontekstene som man kunne hatt stor nytte av å lese på både bachelor- og masternivå. Jeg har selv hatt stor glede å lese mange av disse tekstene, det siste året. Ellers kan det være vanskelige å få tak i dem – de ligger nedstøvet på biblioteket, kronglete tilgjengelig. De som lager pensum og lager kurs, de burde vurdere denne pakka med tekster, og se om de finner noe. Vi håper dessuten å få til en enkel bok med et brukbart knippe tekster, som kan fungere for dagens studenter i sosiologi.

– Det er en betydningsfull oppgave å ha fått – hadde du noen tanker om makten i denne oppgaven underveis i arbeidet?

– Vi var jo fem engasjerte, kompetente og taleføre medlemmer. Det bidrar til utjevning, min egen makt var nok ikke større enn de andres. Men veien fra 50 og ned var tøff. Særlig fra 35 ned til 25. Da måtte vi kutte ut en del veldig gode arbeider, og det lå jo en del vurderinger til grunn for det. Vi måtte tenke på om vi hadde en god helhet, og en viss bredde, og for eksempel om andelen kvinner var for lav. Var for eksempel det i det hele tatt noe som skulle bekymre oss? Det var en rekke slike kriterier som kom inn, og vi løste det på vår måte; i sånne situasjoner ligger det en del makt for hele komiteen, fordi det er tradisjoner, arbeider og personer man synes er viktigere enn andre.

– Unngår dere en del av problemene ved å sette grensen på 1985? Hvis noen lager en ny kanon om 10-15 år, vil listen se veldig annerledes ut da?

– På 1970- og 80-tallet eksploderte antallet studenter og antallet forskere, alt er mye større nå. Å si hva som vil stå seg, om la oss si 15 år, av det som produseres i dag, vil være vanskelig. Det utvikler seg gradvis en enighet, i ettertid, om at ”dette er bra”. For eksempel hele den postmoderne og sosialkonstruktivistiske perioden, all vekten på diskursanalyse og sånn, blir dette stående? I dag er det jo så mye som skjer hele tiden, så det er også en større mulighet for at noe som er veldig interessant blir oversett i fremtiden.

– I litterære kanoner blir det ofte krangling og debatt, nå sist datt jo Bjørnson nesten helt ut, og det ble litt rabalder. Kan det skje med deres kanon?

– Det er bare fint om folk blir sure og spør hvorfor i all verden er ikke denne teksten med. Om det blir debatt om dette, så er jo dette vår versjon. Et annet mandat og en annen kanonkomité, så ville det helt sikkert blitt andre tekster som var blitt løftet frem. Samtidig er det nok noen tekster det er nesten umulig å komme bort fra. Det ville blitt overlapp, tror jeg, nesten uansett hvilket utvalg som skulle bestemme.

– Men til slutt – er dette en selskapslek? Eller er kanon viktig?

– Det er viktig. Det gir faget en god anledning til å reflektere over seg selv. Hva er sosiologi? Hvem tilhører vårt anegalleri? Hva holder vann? Hva er verdt å ta opp og lese også i dag? Vi mener at de bidragene som vi har valgt ut, burde vurderes i en pensumsammenheng. Også når folk skal inn å gjøre studier på ulike områder, så er mange av disse arbeidene vel verdt å lese. Nei, dette er ikke en selskapslek, ambisjonene har vært store, arbeidet som er lagt ned er veldig omfattende. Jeg håper at dette vil føre til at flere vil gå til disse tekstene og bruke tid på å lese dem, at de kommer mer i bruk. Vi har pusset støv av gode tekster! Se selv, så fint det skinner av dem!

Teksten ble først publisert i Sosiolognytt i 2011.