FØLG OSS!

Lars Hertervig (1830-1902)


Lars Hertervig, Fra Tysvær, 1865

1830  Født 16.februar på Borgøya i Tysvær, der foreldrene drev et lite gårdsbruk

1837  Familien flyttet til Rosenberggata 38, Stavanger. Hertervigs foreldre var tilhengere av Vennenes samfunn, Stavanger kvekermenighet

1838  Hertervig begynte i lære hos malermester og kveker Endre Dahl. Verkstedet lå i Nygaten 5

1844  Verkstedet ble overtatt av brødrene Peder og Salve Aanensen (rosemalere) som senere fikk verksted i Nygaten 9 og 13. Hertervig fortsatte i lære hos dem.

1849  Hertervig begynte som elev ved Bernhard Hansons private tegneskole

1850  Grosserer og skipsreder Hans G. B Sundt gikk sammen med andre fremstående borgere i Stavanger (Hans Lindahl, Henrich Svendsen og Jens Z. Kielland) om å finansiere Hertervigs utdannelse ved Den kongelige Tegne- og kunstskole i Christiania. I desember meldte Hertervig seg opp som aspirant.

1852 Hertervig reiste til Düsseldorf og ble privatelev hos Hans Gude


Lars Hertervig, Landskap ved Düsseldorf, 1853

1853 Hertervig malte sine første selvstendige malerier fra området rundt Düsseldorf. Han dro på studietur til Skånevikstraktene om sommeren og fortsatte høsten i Düsseldorf under Erik Bodoms veiledning


Lars Hertervig, Strandsted Skånevikskanten, 1853-54

1854  Hertervig klaget over sykelighet i sine brev til velgjører Sundt, og i april tillot sundt ham å avbryte studiene og reise hjem. Hertervig var passasjer og mannskap på Sundts skonnert "Sylphiden" fra august til november


Lars Hertervig, Rullestadjuvet, 1855-56

1856  På oppfordring fra Sundt ble Hertervig sendt til Gaustad Asyl ved Christiania. I henhold til journalen led han av melancholia

1857  Diagnosen ble endret til dementia

1858  Hertervig ble utskrevet som "ikke helbredet" og flyttet tilbake til Stavanger. Støtten fra Sundt opphørte og malesakene ble værende igjen hos ham. Velgjørerne overtok oljemaleriene fra 1853-56. Papirarbeider dominerte nå den kunstneriske produksjonen.

1859  Hertervig flyttet til sin onkel på Borgøya. Han deltok i arbeidet på gården, malte og tegnet litt, men hadde ikke tilgang til større lerreter.


Lars Hertervig, Gamle furutrær, 1865

1865 Hertervig returnerte til Stavanger og ble ansatt som daglønnet svenn hos Aanensen, og fikk igjen mulighet til å male større oljemalerier på lerret


Lars Hertervig, Fjordbunn III, 1866-67

1867  Hertervig ble sagt opp hos Aanensen. Etter 1867 opphørte Hertervigs produksjon av store oljemalerier. Resten av livet hadde han kun økonomi til å male små akvareller og gouacher på underlag av avispapir, tobakkspapir, tapet og innpakningspapir.



Lars Hertervig, Landskap, 1867


Lars Hertervig, Marine, 1867

1868  Sammen med faren laget Hertervig sybord, hyller, bokhyller, blomsterpinner o.l som de solgte på torget. Torghandelen varte trolig til 1875. Hertervig tok også tilfeldige jobber for malermestrene når det trengtes, og småjobber for folk i lokalmiljøet, blant annet tapetsering, dekorering av trekors for graver etc. Mot slutten av livet livnærte han seg blant annet av å sage ved til folk.

1893  Dagbladet trykket Alexander Kiellands artikkel "En Efterglemt" om Hertervig. Kort tid etter stod artikkelen også i Stavangeravisene.

1899  Fattigkassen innvilget ekstraordinære penger til tegnesaker

1902  Hertervig døde 6.januar og ble begravet 10.janura. I en avisnotis oppfordret Kielland Stavangers befolkning om å møte opp i begravelsen.

 

Relasjonen mellom Hertervigs liv og kunst har spesielt kommet frem i tolkningen av treet som uttrykk for kunstnersubjektet. Alexander Kielland la grunnen for et slikt syn da han i Dagbladartikkelen "En Efterglemt" (1893) skrev om oljemaleriet Rullestadjuvet (1855-56): "Jeg gad vide, pleiede Far at sige, om ikke det store Træ skal betyde Hertervig selv. Og nå kan jeg ikke komme fra den Tanke, at det gjemmer seg en fortvilet allegori i dette mægtige Træ". Hertervigs første biograf, Aslaug Blytt, minnet imidlertid om at analogien mellom tre og menneske har en lang tradisjon. Slike fremstillinger er vanlige både i romantikken og tidligere med romersk ideallandskap og spesielt i hollandsk 1600-tallsmaleri. Blytt fulgte ikke Kiellands konklusjon i Rullestadjuvet, men i de sene papirarbeidene, som Knelende kvinne foran trestamme, var hun tilbøyelig til en mer biografisk tolkning. 

Den religiøse eller åndelige dimensjonen mange ser i Hertervigs landskaper, har blitt sett i sammenheng med romantikkens tankegodts og med kvekernes tanker om det indre lys. Etter statsstipendiat Martin Nags påvisninger av at Hertervig i store deler av sitt liv levde i nær kontakt med kvekermiljøet, har kvekerperspektivet på Hertervigs kunst fått stadig større gjennomslagskraft. Papirkonservator Kari Greve ser forbidnelser mellom Hertervigs arbeidsmåte og kvekernes tanker om nøysomhet, mens kunsthistoriker Holger Kofoed knytter Vitnesbyrdes telt og Babylons skjøge direkte til bibeltekster fra Johannes Åpenbaring, en tekst som stod sterkt hos kvekerne. 

Som kunststudent i Düsseldorf ved midten av 1800-tallet hadde Hertervig blitt spådd en lysende fremtid. Utdannelsen hadde han fått påkostet av fire velgjørere fra Stavangers fremste borgerskap. Hertervigs egen familie livnærte seg av inntektene fra daglønnet arbeid. Familien hadde flyttet fra Borgøy i Tysvær til Stavanger da han var syv år. Allerede som åtteåring begynte Hertervig i malerlære og som 19åring fikk han sin første tegneundervisning. I 1850 ble han elev på Den kongelige Tegneskole i Christiania, to år senere ble han nasjonalromantikeren Hans Gudes privatelev i Düsseldorf- stedet der mesteparten av norske malere utdannet seg ved midten av 1800-tallet. Etter bare to år valgte Hertervig å forlate byen. Til sin velgjører klaget han over sykelighet og ba om å få komme hjem, men det er usikkert hva som var den egentlige grunnen.

I 1854-55 oppholdt han seg i Skånevik. Studier av naturen i Sunnhordland la grunnlag for malerier som regnes som hans første store produksjon av oljemalerier. I Stavanger sensommeren 1856 gjorde han ferdig Rullestadjuvet, Fra Sunnhordland, Sommerlandskap i Tordenvær og Ved smien. I disse bildene vises øyeblikket like før uværet bryter løs. Det glødende lyset i Rullestadjuvet er i ferd med å viskes ut av de mørke skyene som trekker seg i rask fart over himmelen. I Fra Sunnhordland har Hertervig malt en kaotisk natur. To fosser kolliderer sammen, tømmeret fyker nedover med vannet og uværet farer over landskapet. I kontrast til naturens dynamikk står digre steinblokker. Også menneskelige spor finnes; forfalne hus, en gammel bro og nesten bortgjemte kors. Hertervig har skildret naturens forgjengelighet. 

I 1856 var Hertervig i en rivende utvikling. Men produksjonen fikk en brå stopp og årene som fulgte må ha vært en tung tid for kunstneren. Denne perioden var han innlagt på Gaustad Asyl. Selv om han ble utskrevet som "uhelbredelig sinnssyk", er det i dag usikkert hvor ille tilstanden var, eller hvorvidt han var syk i det hele tatt. Sikkert er det at Hertervig ble umyndiggjort, velgjørernes støtte opphørte og kontakten med kunstmiljøet ble brutt. De neste syv årene bodde han hos sin onkel på Borgøy. I 1865 reiste han tilbake til Stavanger og arbeidet i to år ved Aanensens malerverksted. Med tilgang på mateirale kunne han igjen lage oljemalerier, og i denne perioden malte han noen av sine sterkeste verk: Gamle furutrær, Skogstjern, Fra Tysvær, Stavanger sett fra Våland, Marine og Borgøy. Felles for landskapene er de lyse, lette godværsskyene og stillheten i naturen. I malerier med urskog, som Gamle furutrær og Skogstjern, er det ikke et vindpust i luften. De monstrøse trærne i Gamle furutrær er i ferd med å dø. Samtidig strekker det ene treet seg over hele lerretet, det hever seg opp mot lyset og bryter nesten ut av sin gitte naturbetingelse. I kystlandskap som Borgøy og Marine hviler og speiler hele landskapet seg i det gjennomtrengende lyset. Tiden er i stillstand.

Den andre perioden med stor produksjon av oljemalerier tok slutt i 1867 da Hertervig ble sagt opp ved Aanensens malerverksted. Selv om han livnærte seg av forskjellige småjobber og fikk støtte fra fattigkassa, var økonomien så elendig at han ikke hadde tilgang på lerreter. På tross av fattigdom maktet han likevel å skape kunst. I over 30 år laget han papirarbeider, som oftest små akvareller og gouacher malt på underlag av avispapir, tapet, tobakkspapir eller innpakkingspapir. Ved siden av å utvikle motiver han hadde arbeidet tidligere, skapte han nye motiver med figurer og fremmede elementer, blant disse er Rad med kvinnelige ryttere, Jagede hunder og Fem etasjes hus ved havnen. Arbeidene får en fantastisk effekt ved at underlaget og lyset skinner gjennom dem. Både tematisk og teknisk er dette blant 1800-tallets mest originale kunst.

Siden gjenoppdagelsen har Hertervig ikke bare fengslet et bredt publikum, han har også hatt status som en kunstnernes kunstner. Mange har latt seg inspirere, og i løpet av 1980- og 1990-årene har flere forfattere skrevet skjønnlitteratur om Hertervigs kunst og liv, deriblant Jon Fosse som har gitt ut romanene Melancolia I og II. En maler og en forfatter er også blant de første som lot seg fascinere av Hertervigs kunst; søskenparet Kitty og Alexander Kielland. I 1893 skrev Alexander Kielland den eneste artikkelen som ble publisert i kunstnerens levetid. Han forstod seg riktignok ikke på den sene produksjonen, men var svært begeistret for oljemaleriene. Om Ved smien (1856) har Kielland skrevet: 
"Det er mit Ynglingsmaleri fremfor alt, jeg har seet- det kolossale Tungsind, helt henimod det store Vanvid- altid har det Billetdet tiltrukket mig som mod min Vilje". 

Tekst av Inger M. Gudmundson, konservator ved Stavanger kunstmuseum