Vadsø var sete for tyske SS-tropper og en
viktig havn for tyskerne. Byen ble sterkt skadet av sovjetiske bombefly da krigen mellom
Tyskland og Sovjet nærmet seg et kulminasjonspunkt i Finnmark i 1944.
- De første sovjetiske luftangrep mot Vadsø
satte inn i mai 1944. På dette tidspunkt var
det stasjonen nær 2000 tyske soldater i byen.
Folk i Vadsø ble først redde og mange evakuerte. Siden fulgte flyalarm på flyalarm uten
at det kom bomber. Da de sovjetiske flyene så
satte inn storangrep i august, var det helt
uventet. 23.8.1944 ble et redselsdøgn. 14
sivile nordmenn døde og mange flere tyskere,
mange hus ble bomberammet og enda flere
brant. Tallet på skadede var stort. Tyskerne
var etterpå aktivt med å slukke brannene i
byen. I tiden fremover fulgte stadig nye flyangrep; det nest kraftigste kom 26.9. Mange
sivile forlot byen etter det. Da også tyskerne
til slutt forlot Vadsø i oktober, brente de også
noen offentlige bygninger. Privat bebyggelse
i Midtbyen og deler av den ytre byen ble stående igjen etter dem. Vel 1/3 av bygningsmassen i Vadsø kom dermed uskadet gjennom krigen.
Se også: Brente Steders Regulering; Vardø.
Litt.: Hafsten, B./Larstuvold, U.: Flyalarm, 1991, Hellesnes, B.R.: Finnmark i flammer 1—II, 1946, 1948, Varanger årbok, 1984.
NJR
Vardø, en av Norges mest krigsrammede
byer. Etter krigsutbruddet mellom Tyskland
og Sovjet sommeren 1941 lå byen midt i
krigssonen. 78 ulike russiske og engelske flyangrep mellom juli 1941 og oktober 1944 var
rettet mot tyske skip, men drepte over 40
sivile nordmenn og skadet mer enn dobbelt så
mange. Våren 1942 begynte sovjetiske ubåter
også å gjøre seg gjeldende. Under flyangrepet
1.3.1942 ble Vardø sykehus rammet, 18 pasienter omkom. Under den hardeste, rent russiske, bombingen 23.8.1944 stod store deler av
byen i flammer. Tyskerne brente ytterligere
en del hus da de forlot byen. Litt under 1/3 av
bebyggelsen, samt Vardøhus festning, sto
igjen da tyskerne trakk seg ut.
Se også: Brente Steders Regulering.
Litt.: Balsvik, R. R: Vardø, grensepost og fiskevær, 1989,
Hafsten, B./Larstuvold, U.: Flyalarm, 1991.
NJR
Vasbotten, Arnvid (1903—85), NS-politiker, medlem av NS-Høyesterett fra januar
1941, innenriksminister i Quislings regjering
fra 27.11.1944 til frigjøringen, dømt til 20 års
tvangsarbeid i 1946.
- Vasbotten var trolig den skarpeste juristen i
NS. Han arbeidet i Rikstrygdeverket og Justisdep. før krigen. I desember 1940 meldte
han seg inn i NS, fra slutten av 1942 var han
også medlem av Germanske SS Norge. Under
okkupasjonen skrev Vasbotten en rekke artikler og betenkninger som forsøkte å begrunne
at NS-regimet og dets kollaborasjon med de
tyske okkupantene var legalt, både statsrettslig og folkerettslig. Han argumenterte også for
at regimets nyordningsfremstøt foregikk
innenfor slike legale rammer. F.eks. spilte han
en viktig rolle som juridisk legitimator ved
oppgjøret mellom Terboven og Høyesterett i
slutten av 1940. Det var også han, mer enn
noen annen, som formulerte det juridiske
grunnlaget for Statsakten 1.2.1942.
- Både på det personlige og ideologiske plan
var Vasbotten påvirket av NS-justisminister
Sverre Riisnæs. Men selv om han var medlem av Germanske SS Norge, var han lite
aktiv i organisasjonen. Vasbotten var totalt
lojal mot Quisling.
- Etter at landssvikdommen var sonet, ble
Vasbotten skaffet en stilling med den uformelle tittelen konsulent i Justisdep. Der fikk
han betydelige arbeidsoppgaver, bl.a. med å
utgi Norges Lover.
Se også: Germanske SS Norge; Høyesterett; nyordning; Riisnæs, S; statsakten.
ØS
Vemork, se tungtvannssabotasjen.
Vern om norsk bokheim (tittel på NS-forordning av 17. februar 1941). Mens tyskerne bare gjennomførte én samlet sensuraksjon mot norske forlag, bokhandler og biblioteker, iverksatte NS-myndighetene en serie
tiltak. Den første trykte liste over forbudte
bøker kom den 17.2.1941, den annen 25.7.
så. Flere mindre, oftest stensilerte, lister
fulgte senere, men ble fulgt opp mindre systematisk.
- Gulbrand Lunde, Hans 5. Jacobsen og
bokhandler Sverre Scheen var drivkrefter bak
aksjonene, som siktet mot å se kulturlivet i et
større, nasjonalpolitisk perspektiv. De forfattere som sto sentralt i NS’ kulturpolitikk, som
Finn Halvorsen og Kristen Gundelach, var
kritisk innstilt til tiltaket.
- Mens tyskerne hadde konsentrert seg om
tysk antinazistisk og «jødisk» litteratur, ble
de norske aksjonene mer politiske i sin tendens og vesentlig mer omfattende. Det ble
også tatt moralske hensyn, idet «griselitteratur» ble forbudt. Tiden og DNS-forlagene ble
hardest rammet, Nordahl Grieg, Aksel Sandemose, og Ingeborg Refling Hagen fikk flest
titler forbudt. Ingen norske forfattere ble
totalforbudt. Noen reaksjon fra Forfatterforeningen ble ikke formulert, selv om mange
forfattere uttrykte stor irritasjon — privat.
- Norsk politi gjennomførte aksjonene. Bare
de største bibliotekene fikk selv gjennomføre
sensurtiltakene ved å fjerne bøkene fra hyllene og kortene fra katalogene. Offentlige
bokbål forekom ikke i Norge, men hundretusenvis av bøker ble makulert, med begrunnelse også i papirmangelen.
Se også: Den norske Forfatterforening.
Litt.: Ringdal, N.J.: Ordenes pris, 1993.
NJR
Verdens Gang utkom i frigjøringsrusen på
sankthansaften, 23.6.1945. (Gamle Verdens
Gang utkom 1868—1923.) Den nye avisen var
forberedt illegalt og organisert av folk med
nær tilknytning til hjemmefrontledelsen, der
dr. philos HO. Christophersen, medlem av
KK, spilte en sentral rolle. Chr. A.R. Christensen ble nye Verdens Gangs første redaktør.
- Til grunn lå trykkeri, støperi, rotasjonspresse og øvrige lokaler fra Tidens Tegn som
mange gode krefter en tid planla skulle gjenoppstå, men som intet ble av. Kapital ble
brakt til veie ved 1,5 mill. kr i gaver til et
Pressefond av 7.5. 1945. Avisen var betydelig underfinansiert. Noen umiddelbar salgssuksess ble avisen ikke i det harde avismarkedet i Oslo i 1945, ved årsskiftet 1945—46 var
opplaget 22 000. Men Verdens Gangs innflytelse ble stor, bl.a. takket være forankringen i
hjemmefrontkretser og Christensens ledere.
Se også: Aftenposten; Arbeiderbladet;
Berg, P.; Christensen, Chr. A.R.; norsk
presse; Tidens Tegn.
Litt.: Hasselknippe, 0.: Slik ble VG til, 1985.
GHj
Vertrauliche Tagesanweisung, fortrolig daglig direktiv utstedt av Reichskommissariats Presseabteilung i Norge. Disse
strømmet inn i norske avisredaksjoner i store
mengder og ga detaljerte anvisninger for hva
som skulle stå på trykk og hvor stor plass de
enkelte saker burde tildeles. Uttrykk og formuleringer ble anbefalt eller påbudt, det ble
forlangt at en del hendelser ikke skulle
offentliggjøres m.v. For redaksjonene var de
nitide direktivene en plage, for okkupasjonsmakten et forsøk på å styre og ensrette informasjonen i avisene. Anvisningene var grunnlag for den tyske ettersensuren av avisene. De
var langt på vei en avskrift og sammenfatning
av anvisninger Presseabteilung selv mottok
daglig fra Berlin. Nyheter fra Propagandaministeriet, Auswärtiges Amt og Reichspressestelle ble sendt over fjernskriver til alle tyskokkuperte land og formidlet videre.
Se også: Moser, H.; NTB; Presseabteilung; sensur; tysk propaganda.
Litt.: Hjeltnes, G.: Avisoppgjøret etter 1945, 1990, Kildal, A.: Presse- og litteraturfronten, 1945, Omberg, A.:
Goebbels dikterte, 1948.
GHj
Vesteraalen, D/S, se Hurtigruten.
Victoria Terrasse. Bygningskompleks
nederst i Drammensveien i Oslo, bygd i 1880-
årene og overtatt av staten i 1913 til politi- og
dep.kontorer. I midten av april 1940 overtok
Sipo bygningene, som snart ble kjent og fryktet som Gestapos hovedkvarter. Egentlig var
stedet hovedkvarter for ledelsen for hele Sipo
og Sicherheitsdienst (SD) med Heinrich Fehlis i spissen som Befehlshaber (BdSuSD). I
februar 1945 flyttet Fehlis sitt hovedkvarter til
Furulund i Bærum, mens Sipo-kommandøren
i Oslo ble igjen på Victoria Terrasse.
- Fanger i Oslo ble som regel forhørt på Victoria Terrasse, og stedet ble raskt et begrep
for skrekk og smerte. Det hendte at fanger
begikk selvmord ved å kaste seg ut av vinduet
mens de ventet på forhør. I kjelleren var det
celler for kortere opphold, men som regel ble
fangene hentet til forhør fra andre fengsler,
særlig Møllergata 19.
- De allierte forsøkte å bombe Victoria Terrasse 25.9.1942 og 31.12.1944. Hovedkvarteret fikk bare små skader, derimot ble hus
omkring ødelagt og mange sivile drept, særlig da en trikk på Drammensveien fikk en
fulltreffer nyttårsaften 1944.
Se også: Gestapo; Sipo.
BN
Vigeland, Gustav (1869—1943), født i
Mandal, Norges største bildehogger gjennom
tidene. Vigeland er særlig kjent for skulpturene i parkanlegget som bærer hans navn i
Oslo. Han hadde aldri noen forbindelse med
NS, men regimet forsøkte likevel å få en propagandagevinst ut av dødsfallet. «Hvis man
tar alt som Vigeland har frembragt og legger
det i vektskål — og alt hva andre norske billedhuggere har frembragt og legger det i en
annen, så vil Vigelands livsverk utvilsomt
veie opp alt annet,» uttalte NS-direktøren ved
Statens Kunstakademi, professor Wilhelm
Rasmussen dagen etter Vigelands bortgang.
Vigeland ble bisatt 19.3.1943 i Det Nye Krematorium i Oslo «i nærvær av en stor og
representativ forsamling», ifølge NTB.
- I et brev til kulturdep. våren 1941 skrev
Vigeland at han hadde sett tyske soldater vise
«sterk interesse» for kunsten hans. Derfor
tenkte han å holde atelieret, som kunne
romme ca. 500 besøkende, åpent annenhver
søndag. Vigeland var trygg på at de tyske soldatene med "sin utpregede disiplin" ville
bevege seg mellom arbeidene uten å ødelegge dem. Vigelands brev ble offentliggjort i
Aftenposten 15.4.1944.
Litt.: R. Stang: Gustav Vigeland — en kunstner og hans
verk, 1965.
BS
Vik, Arnfinn (1901—90), motstandsmann,
medlem av DNA. Vik var med i DNAs bystyregruppe i Oslo. Ble arrestert høsten 1940
etter at gruppen fremmet et forslag som protesterte mot nyordningen i kommunene. Etter
løslatelsen gikk Vik nå over i illegalt arbeid,
og ble en sentral mann i Politisk Utvalg som
DNA-folk opprettet. Våren 1942 bygde han
opp Fri Fagbevegelses apparat igjen, og fortsatte som bindeledd mellom Politisk Utvalg
og avisen. Vik spilte også en viktig rolle
under utmeldingsaksjonen i forbindelse med
NS-forsøket på å få opprettet et arbeidssamband og et riksting i september 1942. Han tok
initiativet til et opprop til de fagorganiserte
om å tre ut av deres foreninger, som protest
mot at fagforeningene ble utnyttet politisk av
NS. Like etter måtte han flykte til Sverige. I
Sverige ble han bl.a. nestformann i DNAs
landsutvalg under Tranmæl.
- I september 1944 kom Vik tilbake til
Norge for å representere DNA i Kretsen. Han
ble en av de tre DNA-medlemmene i Hjemmefrontens Ledelse (HL), og var også med i
arbeidsutvalget for HL, det sk. Hjulet. Etter
frigjøringen satt han en kort periode i DNAs
sentralstyre, og ble ordfører i Oslo 1945—48.
Se også: Fri Fagbevegelse; Hjemmefrontens Ledelse; Tranmæl, M.
TP
Viking, se Organisation Todt.
villagris og villakanin, byfolks nye kjæledegger og attåtnæring. Tilførselen av kjøtt
og flesk til byområdene gikk ned alt høsten
1940. Det ble gjennomført tvangsslakting
med leveringskvoter for de enkelte fylker,
kommuner og produsenter. Leveringskvoten
var i 1942—43 fastsatt til 25 000 tonn, i
1943—44 til 23 000 tonn. Ikke noe år ble disse
kvotene oppfylt. Slaktet fant sine egne veier,
det var verdifull valuta og byttemiddel for
dem som holdt dyr.
- Eksempelvis var tilførselen av kjøtt til
Bergen høsten 1941 mellom 5—8% av hva det
var i 1940. Rasjonene lød på 200—400 gram
pr. person i uken. Imidlertid gikk det uker
mellom hver gang kjøtt og flesk var å få
kjøpt. Tyskerne tok mer enn halvparten av
det lille som kom inn.
- Høsten 1941 passerte dermed kaninholdet i
Bergen hobbystadiet. Hansa bryggeri førte an
i kjøttauken og alet opp en regulær kaninfarm
med 3000—4000 dyr. De ansatte skulle sikres
kjøtt. Også på Østlandet slo kjøttkøene alle
rekorder vinter og vår 1941. Folk sto i kø fra
morgen til kveld.
- Under slike omstendigheter debuterte man
som dyreoppdretter, dersom man hadde den
minste mulighet til å huse og holde dyr. Griser, kaniner og ender ble nye familiemedlemmer. Enhver unggutt lærte seg finessene ved
snekring av kaninbur, og barna kunne slåss
om ugresset i grøftekantene for å fôre kaninene. Villagrisene ble holdt i badekar, på
verandaer, i kjellere om ikke husstanden disponerte uthus og uteareal. Fôret var ikke lett å
oppdrive, potetskrell og sildeavfall var vanligst. Julesteken risikerte dermed å få et lite
anstrøk av sildesmak.
- Andre «kjøtt»—matvarer som kom, ble sett,
spist og forsvant etter okkupasjonen var:
ekorn, kramsfugl, duer, måker, kråker. Alke
var som alltid ettertraktet, men ble sterkt
beskattet. Især tyskerne som ble stasjonert
nordpå, forsynte seg av denne delikatessen.
Se også: hamstring; matauk; orge; rasjonering.
Litt.: Greve, T.: Bergen i krig, bd. I/II, 1979, Hjeltnes, G.:
Hverdagsliv, 1986, Johanson, A.: Grenseland i ufredsår,
1985.
GHj
Vinjesvingen, sted i Telemark. Kjent fra
kampene i 1940 da norske styrker under ledelse
av sekondløytnant Thor 0. Hannevig holdt
stand mot tyske styrker helt til 5.5. Hannevig
klarte rett for nesen på tyskerne å føre ut betydelige mengder militært materiell fra magasinene. Utstyret ble brakt til Vinje og Vågsli i
Telemark der Hannevig opprettet en avdeling
som ble kalt Telemark infanteriregiment. Tanken var å hindre tysk fremrykking vestover via
Telemark og Setesdal for derved å kunne ta
imot allierte styrker via Hardanger. Det ble
mobilisert i distriktet og mange ble innrullert.
På det meste var styrken ca. 300 mann, men tallet endret seg raskt da folk kom og gikk.
- Det kom til flere trefninger. Hovedtrefningen fant sted sammenhengende fra 3—5.
mai. Store tyske styrker ble satt inn, og
tapene på tysk side var betydelige. Da det ble
klart at Sør-Norge var tapt innledet Hannevig
forhandlinger om overgivelse. Kampene om
Vinjesvingen hadde en symbolsk betydning
under okkupasjonen, og var en moralsk oppstiver i et ellers nokså dystert krigsbilde.
Mens de pågikk var de imidlertid lite kjent i
resten av landet.
Litt.: Lødrup, H. P.: Vinjesvingen, 1945.
IK
Vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen 30.11.1939—13.3.1940. Hitler og Stalin
hadde delt Øst-Europa mellom seg i et hemmelig tillegg til den sk. Molotov-Ribbentrop-pakten 23.8.1939, og Finland hørte til det sovjetiske området. Men da Stalin krevde store
landavståelser av finnene både i sør ved Finskebukta og i nord ved Nordishavet, sa finnene
nei. Det sovjetiske angrepet kom langs hele
den finsk-sovjetiske grensen. Nå skulle 215
000 mann med dårlig utrustning og artilleri,
uten stridsvogner og med 75 fly stoppe invasjonshæren, som var dobbelt så stor og hadde
støtte av tusen stridsvogner og tusen fly.
- Etter det første fremstøtet gikk krigen likevel forbausende dårlig for Sovjetunionen. Da
vinteren satte inn, benyttet finnene seg av
klima og terreng på en måte som er blitt et
klassisk eksempel på vinterkrigføring. Hvitkledte skitropper avskar og omringet den ene
sovjetiske kolonnen etter den andre, for i de
store skogene måtte kolonner holde seg til de
få veiene som fantes. Angrepet ble fanget
opp, og en forbauset verden trodde for en
stund at David kunne klare seg mot Goliat.
- I lengden kunne ikke finnene stå imot, og
da Stalin frafalt kravet om at den finske quisling-regjeringen til Otto Ville Kuusinen
skulle representere Finland, ble våpenhvilen
undertegnet 13.3.1940. Vinterkrigen kostet
23 000 finske soldater livet, 826 sivile var
drept, 50 000 mennesker var bombet ut av
husene sine, 11% av landområdet måtte
avstås, og 450 000 flyktninger fra Karelen
måtte skaffes nye hjem.
- Vinterkrigen fikk også finnene til å undervurdere Sovjetunionen som militærmakt, og
da Hitler angrep østover året etter, ble Finland med som våpenbror.
BN
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
