B. utviklet seg meget langsomt som kunstner. Fra hun i 6–7-årsalderen lærte å tegne hos Dahl-eleven Calmeyer, og til hun i Paris nesten tretti år senere fikk bestemmende inntrykk av Bonnats undervisning, mottok hun de mest forskjelligartede impulser; gjennom sine kopier, også fra de gamle mestere. Fra omkring 1870 finnes originale arbeider som Lille Rødhette (1872, Nasjonalgalleriet, Oslo) og Kniplersken (1873); særlig det siste er et modent arbeid i tidens senromantiske stil, likeså portrettet av søsteren Agathe (1874). I München (1874-78) gikk hun til å begynne med helt inn i skolens "gammelmesterlige" stil, med omhyggelig utspenslede, mørkstemte stilleben-bilder som Stilleben med påfugl (1876), og "historiske" interiører med figurer som En lærd og I borgstuen (begge 1877) og Lesende dame i renessansedrakt (1878). I Avskjeden (1878, Nasjonalgalleriet) griper hun en hverdagslig situasjon fra samtiden, sikkert ikke uten inntrykk fra det realistiske borgerlige drama. Hun var sterkt litterært interessert og prøvde seg i oppvekstårene selv som dikter. Selve rommet som malerisk motiv, med dets linje-, lys- og fargeproblemer, tok hun opp i Solitude (1878, figuren malt til i 1880), og interiøret ble fra nå av hennes sentrale emnekrets. Møtet med den franske kunst i årene 1878-89, både den mer salong-pregede og friluftsmaleriet og impresjonismen, førte til det endelige gjennombrudd i hennes maleri. Med grunnlag i bildets strenge konstruksjon fant hun etter hvert fram til en fri og personlig koloritt inspirert av impresjonismens blonde og luftige lysmaleri. Målet var å bevare bildets indre fasthet uten å binde fargen for sterkt til det stofflige. "Når tegningen er ferdig, kommer fargen av seg selv". Fargeflekkene skulle stå "i urokkkelig konstellasjon", klinge sammen som akkorder i musikken. I en rekke bilder kan vi følge denne koloristiske frigjøringsprosess: Andante (1881, Stavanger Kunstforenings Faste Galleri.), Interiør med figurer, Bretagne (1882, Det Kgl. Slott), Blått interiør (1883, Nasjonalgalleriet), Interiør med figurer, Paris (1886), Chez moi (1887, Nasjonalgalleriet). Nevnes må også portrettet av Kitty Kielland (1883, Nasjonalgalleriet). Parallelt med Paris-bildene gikk utover i 1880-årene også en serie bilder med norske motiver: En vevstue og Klestørk (begge 1884), Landskap med rødt hus, (Bossevig, 1885). Særlig viktige ble de to somrene på Fleskum, med arbeider som En bondestue (1886, skisse i Nasjonalgalleriet), På blekevollen (1887, Bergen Billedgalleri), Bygdeskomakere (1887, Nationalmuseum, Stockholm) og Bondeinteriør (1887, Nasjonalgalleriet). I 1888 malte hun i Eggedal Landskap (Nationalmuseum, Stockholm) og Lekseoverhøring (Lillehammer Bys malerisamling) og 1889 Landskap fra Ulvin (Drammen Kunstforenings Faste Galleri). En hel del koloristisk rike og fulltonende bilder ble til utover i 1890-årene. I Sandvika malte hun bl.a. Ved lampelys (1890, Rasmus Meyers Samlinger, Bergen), en overlegent løst fargekomposisjon, og fra Tanum gamle kirke i Bærum hentet hun motivene til sine første kirkebilder, et område der hun i de følgende 20 år kom til å gjøre sin kanskje største innsats. Kirkerommet var for henne ikke bare en krevende malerisk oppgave; hennes dypt religiøse sinn var like meget opptatt av de kirkelige handlinger og de stemninger de utløste. I Tanum malte hun bl.a. Barnedåp i Tanum kirke (Nasjonalgalleriet), Inngangskoner (Rasmus Meyers Samlinger) og Sjelesorg, alle 1892. Årene i Alvdal førte henne over i en annen motivkrets, med arbeider som Kolbotnstua, med Hulda og Arne Garborg som modeller (1896, Nasjonalgalleriet), Kortspillere (1897, Nasjonalgalleriet) og Bondestue (1900, Trøndelag Kunstgalleri), og hun viste seg nå også som en fin landskapsmaler med Fra Strålsjøen (1894, Nasjonalgalleriet) og Einundfjell (1897, Rasmus Meyers Samlinger). Men somrene i Stange var igjen viet kirkemaleriet, med hovedverket Altergang i Stange kirke (1903, Nasjonalgalleriet). Og hun fortsatte med å male det broket rosemalte barokkinteriør i Uvdal stavkirke (to større bilder i Rasmus Meyers Samlinger, begge 1909). Hennes siste kirkebilde er et interiør fra Mariakirken i Bergen (1913, Rasmus Meyers Samlinger). I samme tidsrom ble noen av hennes beste portretter til, som det av nevøen Johan Backer Lunde (1896, Nasjonalgalleriet).
I de siste 20 år av sitt liv malte B. foruten interiører, gjerne blonde og luftige sommerlandskaper, dessuten stilleben, som hun ikke hadde malt siden ungdomsårene, og hvor hennes kolorisme utfolder seg rikt og frodig. Vi kan nevne Stilleben med fruktfat og blå vase (1914). Det var med et slikt bilde, Stilleben med grønn skål ("Evighetsbildet" kalte hun det, Nasjonalgalleriet), at hun avsluttet sitt lange kunstnerliv. Det stod etter mer enn ti års arbeid ennå uferdig på hennes staffeli da hun døde. B. står som en sentral skikkelse i norsk maleri. Med sine strenge krav til komposisjon og sin rike, klangfulle koloritt betegner hun en naturlig utviklingslinje fra 1880-årenes valør- og stoffmaleri over nittiårenes skiftende stil-strømninger til vårt århundres friere fargekunst. Hun fikk stor betydning for en lang rekke yngre malere, ikke minst gjennom den malerskole hun drev fra ca. 1890 til 1912, i kortere perioder sammen med Chr. Krohg, Eilif Peterssen, Gustav Wentzel og Erik Werenskiold, men for det meste alene. Her gikk bl.a. Halfdan Egedius, Harald Sohlberg, Ludvig Karsten, Alf Lundeby, Kristen Holbø, Søren Onsager, Henrik Lund, Rudolph Thygesen, Nicolai Astrup, og av malerinner (som hun etter hvert konsentrerte undervisningen om) Ingeborg Jensen, Helga Ring Reusch, Charlotte og Frida Wankel, Ragnhild Kaarbø, Lul Krag, Astri Welhaven og Sara Fabritius (Cora Sandel). Ennå i 1920-årene korrigerte hun bl.a. Else Christie Kielland. Hun var en ypperlig lærer, klar og bestemt. På grunn av hennes langsomme arbeidsmåte, og i en lang periode også på grunn av malerskolen, ble hennes egen produksjon tallmessig beskjeden. Knapt 180 malerier er kjent.